mandag 11. januar 2016

Kunst og kultur i ei bygd på 80-tallet; en hyllest til David Bowie.


Jeg løp mot kassettspilleren. Den siste delen av spurten foregikk i en knestående slædd på den grå, eller var det den brune nålefilten, mot det store stereoanlegget til faren min. Knærne fikk noen små brannsår gjennom Levisen, men samma det, for dette var eneste måten om man ville ha med seg mest mulig av sangen som ble spilt på radioen. Det gjaldt å raskt få i gang maskineriet, record og play-knappene skulle trykkes inn samtidig, da fikk man gjort et opptak på kassetten som man spilte av ca 1000 ganger etterpå. Utenpå kassetten skrev man hva den inneholdt. Ti i skuddet, sto det gjerne. Faren min tegnet symboler før vi kunne lese, bil for Knutsen og Ludvigsen, blomst for Abba. 

En del av greia med løpeturen og slædden var at man aldri var rask nok. Fullstendige sanger fikk man kun høre om man hadde originale plater eller kassetter. Det fikk man til jul. Og da hørte man både A og B-siden om og om igjen. Man kunne sin musikk. Hver tone, hvert ord ble et avtrykk i kroppen. Om man forsto hva vokalisten sang da, det var slett ikke alltid. Jeg har fått meg mang en overraskelse som voksen, var det dette teksten handlet om? Artistenes forsøk på å forklare epoken innenfor tiårets overflatiske og tidsriktige rammeverk gjorde sterke inntrykk. Vi lyttet oss gjennom angsten over atombombetrusler og puppene til Samantha Fox. Slik var verden. Og kunsten. Kontrastfylt og neonfarget. Heldigvis skulle alt snart bli bedre, alle samlet jo inn penger til fattige og hadde Rusken-aksjoner. 

Radioen sto alltid på i vårt hjem. Om ikke platespilleren, kassettspilleren eller båndopptageren sto på da. Eller alt samtidig. Livet mitt var bombardert, teppebombet av musikk, og alltid lette jeg etter toner som fikk sjelen min til å tindre, til å skjelve, til å føle sorg, kjærlighet, eller monotoni. Jeg ble tankefull og ungdom med Gylne Tider, skremt og nysgjerrig av Pink Floyd, jeg ble drømmende og kåt av Duran Duran, jeg ville hive meg på sjøen av Rush og Iron Maiden og følte meg intellektuell til Marie Bergman og Kate Bush, ville lære å synge med Barbra Streisand, og døde litt etterhvert sammen med listepopen. 

Under Oppvåkningen, som jeg velger å kalle perioden der musikken ble min kanal for alle indre opplevelser, slukte jeg musikken lik jeg slukte bøker som barn. Og salig var den som hadde ei venninne å elske alt sammen med. Jeg var heldig. Min venninne og jeg møtte mange opplevelser samtidig. Det hun likte, likte jeg og omvendt. Vi leste magasiner som vi oversatte med tysk-norsk ordbok når vi satt på den tøffe sofaen hennes, ved det tøffe bordet på det langhårete og hysterisk tøffe teppet. Bare teppet alene var bevis nok for at jeg hadde med et spesielt menneske å gjøre, vi andre dødelige hadde bare vanlig seng og klesskap og skrivepult. Altså, den hjemlige estetiske rammen borget ikke for store opplevelser om man også ville finne seg selv utenfor seg selv. Min estetiske sans fikk seg derimot en dirrende kilevink i rommet med langhårsteppet, her kunne jeg åpne for galskapen og Den sansende ungdommens lengtende hjerte.
Venninnen presenterte meg for Jackson Browne. Han var litt for lik det jeg fikk tutet ørene fulle av hjemme, men senere skulle jeg komme til å verdsette denne musikeren så utrolig mye mer. Eksotisk var det okke som, og sammen med estetikken eksploderte mitt egne musikkunivers rett i fleisen på meg. Vi lyttet, tok en bit til, svelget og forsynte oss igjen. Alt gikk ned. På disse VG-kassettene var det mye rart, Olav Stedje og Kajagoogoo, Wenche Myhre og Michael Jackson i skjønn forening, 80-tallet hadde i øyeblikk en musikalsk mangfoldighet.
Vi var på konserter, hadde veggene fulle av plakater, vi var medlem av fanclubs og hadde t-skjorter. Med David Bowie. Sammen sanset og danset vi oss gjennom andres kunstneriske bidrag, vi gråt og lo, kranglet og ble venner igjen. Drakk te og snakket om Livet. Med musikken som bakteppe til det hele ble verden et litt lettere sted å være. Og den første vi enet oss om at var større enn størst var David Bowie. Hva var dette for slags mann? Så hvit, så rå, så voksen, så sjelfull, så utfordrende. 

Det var Bowie som gjorde inntrykk da jeg så filmen Cat People. Min venninne og jeg fant ikke helt ordene da filmen var ferdig, men at musikken satte spor er helt sikkert. Stemmen til Bowie traff meg i magen, eller var det livmoren, og hvem i all verden var denne mannen som hadde så mange ansikter, så enorme mengder eleganse og destruktivitet i samme kropp? Som sang så ekspressivt på både tysk og engelsk, så sinnsyk, så romantisk? Mamma mia, jeg måtte passe meg for å ha slik omgang med voksne, det visste jeg. Så nær kom hans stemme. Godt jeg ble distrahert av løpeturer og brannsår på knærne.

For meg var China Girl så sinna-romantisk, hvilket jeg elsket, at jeg gråt meg igjennom videoen den første gangen jeg så den. Jeg undret og gledet meg gjennom Ashes to Ashes og Fashion, og jeg ble medsammensvoren i Space Oddity. Jeg var A-lass-in Sane. Jeg visste hva det ville si å bli borte fra jorden i en rakett, dessuten var Bowie født i Steinbukkens tegn. Det holdt. Vi hadde noe, han og jeg. Delte en verden. Jeg syntes jeg så hans alvor i hans galeste opptredener. Jeg syntes jeg så hans tretthet i intervjuer hvor han måtte forsvare sin fortid, jeg syntes jeg så hans dualitet, humor og skjønnhet i videoen til Blue Jean, for ikke å snakke om hans storhet i nyutgitte Black Star. Han var en kunstner. Han fikk meg til å se min egen Major Tom. 

I dag løper jeg ikke for å trykke inn play og record, og jeg ender forholdsvis sjelden i en knestående slædd om jeg vil få med meg noe. Jeg finner det jeg trenger i gangfart. I dag ser jeg andre deler, en annen helhet, føler andre ting, men minnes også mye, på godt og vondt, takket være musikken.
I går døde David Bowie. Jeg takker for alt. Både for de gamle og de nye opplevelsene. 

The stars look very different today. You're a black star.

torsdag 19. november 2015

Om Gud og sko, og litt til.

Er ikke religion en forlengelse, en slags åndelig forklaring, et ønskelig gjenskinn av Gud, i et menneskes indre sjel? Og at valget av den spesifikke tro stort sett handler om egen kultur, hvordan man har vokst opp og/eller hva som korresponderer best med ens eget sett av oppfatninger rundt hvordan denne troen både oppleves og anvendes? Og dermed ved å benytte seg av disse normene og reglene innenfor valgte trossamfunn, så ønsker man å knytte seg opp i mot sin egen oppfatning av Gud på den måte man finner mest hensiktsmessig, i forsøket mot å bli/fortjene å bli en del av en større helhet? Både sanselig og åndelig? Jeg må bare spørre meg selv om disse tingene, forsøke sette noen ord på dette enorme, uoversiktlige temaet. Det er så mye som blir sagt og skrevet om tro og tvil, om krig og kjærlighet, at øynene går helt kryss, og hjertet likeså.
Om mine tanker om det å tro har noe for seg; Kan man da egentlig snakke om rett eller feil trosforståelse? Jeg leser omkring at noen mener dette. Da tenker jeg videre at det dypest sett plutselig handler om Å VÆRE rett eller feil, å ha skjønt noe rett eller feil, noen er mer enn andre, skjønner mer, uten å ha gått i andres sko.
Jeg skriver ikke om IS, men om å ha en annen troskultur enn vår egen, generelt. Gudstro i argumentasjonen for å bedrive faenskap, enten det pr krig, terrorisme eller andre typer overgrep mot menneskeheten, skjer i en kontekst langt forbi den jeg kan forstå. Kulturforskjeller, verdiforskjeller, livsforskjeller. En manns overbevisning er en annen manns galskap. Hva har vi felles?
Vi er av samme slag. Under den samme sola. Med det samme ønsket om å få være en del av en helhet.
Er veien til en mer medmenneskelig anskuelse av hverandre å forsøke se at selv om en annen har andre type sko enn meg selv, og selv om disse skoene er både fremmede og uforståelige, raringsko, stygge sko, finere enn mine-sko, så er det sko, som sitter på føtter lik mine egne? Og om jeg ikke har lyst til å prøve skoene dine, så kan jeg tåle at de er annerledes?
I denne fornektelsen av at vi alle er folk på samme kloden bor det lite av den kjærligheten Jesus viste oss, får jeg lyst til å si. Men jeg har ingen teori å støtte meg på. Kun den sanselige og åndelige opplevelsen av nåde og kjærlighet jeg selv opplevde da jeg ikke forsto, og dømte andre, uten å skjønne at det var faktisk det jeg gjorde. Jeg vil sikkert vil plumpe grand mal og gjøre dette mange ganger igjen, og da vil jeg bestrebe meg på å møte meg selv med samme PYTT, vi går videre, bedre lykke neste gang! som jeg selv ble møtt med. Alt begynner med oss. Pytt, for i går. Bedre lykke neste dag. Og. Gud er for alle. Uansett hva vi kaller den sanselige og åndelige tilknytningen vi kan føle til det som er større enn oss selv. Ingen av oss vet noe. Men det er lov å tro.

søndag 15. november 2015

Senhøstlig skogtur

Så er vi her igjen. Isen har lagt seg på noen av de minste vannene og blåbærlyngen har fått hvit frostdekor. Det er mange måneder til alt igjen skal dukke fram fra kuldas vintergrep, men det gjør ingenting så lenge fargene kommer tilbake. Og det gjør de. Det er sikkert.

fredag 2. oktober 2015

ÅrsTID.

Årstidene kan deles opp i flere deler: Julevinter, kaldvinter. Smeltevår, hvitveisvår. Forsommer, høysommer og snart-ferdig-sommer. Høst med og uten farger. Årstidene er ikke satt ved datoer, disse periodene varierer litt for hvert år, derfor er jeg glad i å følge med på naturen, den viser hvor i kalenderen vi er. 
JA til kort kaldvinter og lang hvitveisvår. Helt greit med fargehøst, også :)


mandag 14. september 2015

Et innlegg fra 7.september 2009.

Samtalen


Det er på denne tiden av året, akkurat når det gule begynner og skimtes mellom det grønne som Den urolige moren tar fram høstkjolen. Kveldene er mørkere og det er akkurat som om alle forbereder seg på å gå i hi. Hver stråle med sol som fremdeles varmer er en kjær venn som Den urolige moren er glad i, og som hun ikke vil skal bli borte helt enda.
Dessverre er de ikke helt enige om akseptabel avreisedato og samarbeidsform, Sommeren og hun. Sommeren spikrer lemmer for vinduene, og hun roper og ber om at den skal vente litt til. Hun vet at den må reise men hun holder den fast i hånda så lenge hun kan.
Den reisen skal ikke jeg på, jeg skal være her å ønske Høsten velkommen og by på små lys og kaker, sier hun til fuglene.

Men enda kan hun sitte på steinen sin å spise en is i kveldssola. Og enda kan hun svirre rundt mellom skog og mose mens hun klemmer på trær og dikter en strofe eller to.

Vi sees jo til neste år igjen, trøster hun seg selv, mens hun finner fram oppskriften til eplekake og løper ut for å dra lemmene av vinduene igjen. Sommeren smiler og lager kjølige skygger mens den varmer opp nyvaskede klær, den vil visst møtes på halvveien.
Greit det, roper Den urolige moren og smiler av uenighetene, jeg gir meg! Takk for debatten, jeg sitter på steinen litt til. Sommeren nikker, som den mener at hun kan sitte litt til mens den varme små pytter og kaniner før den drar. De skal snakkes i noen dager til før hun må hilse på gamle venn Høst. 

Den urolige moren føler seg alltid bedre etter å ha fått snakket ut, selvfølgelig skal høsten skal taes i mot på skikkelig vis.
Vi snakkes da, Sommer!