mandag 13. oktober 2014

Det nye. Det gamle. And all that jazz..


Til Tommy, for å ha sendt meg filmer da jeg trengte det som mest. 

Livet som travel student. 


Humaniora, studiet av det menneskeskapte. Estetikk, vitenskapen om den sanselige erkjennelse. Filosofi. Fra Platons og Sokrates verden til kvantefysikkens utrolige univers. Disse fagene studerer jeg dette halvåret før jeg tar fatt på kunsthistorie etter jul. Gleder meg til alt!

Å oppleve kunst er som å se et avtrykk fra tiden det er laget i. Historisk, ja selvfølgelig, men særlig mellommenneskelig sett. Å lære om hva mennesket skapte og tenkte før Kristus eller fra 1400-tallet, eller fra når som helst, forteller noe viktig om oss som skapende og tenkende mennesker, vi blir til en uendelig lenke av individer som gjennom årtusener har ønsket å uttrykke seg på forskjellige måter. Forholdet mellom kunstneren og kunsten og til slutt oss som levende mottagere har da blitt til en helhet med et viktig innhold. Kunst bidrar til innhold til sjelen, om man skal være litt pompøs i ordvalget. Og det skal man selvfølgelig. 

Det blir en slags sanselig tidsreise mellom kunsten og oss. Det er vi som ser penselstrøket, leser teksten, ser filmen, kjenner på skulpturen, hører tonene til et annet menneske som ville formidle noe større. Større enn oss. Da spiller kunsten og vi på lag og sammen skaper vi et slags innvendig ekko av menneskets håp, lengsler, sjalusi, sorg, raseri, angst, trøst eller hva det nå måtte kalle fram av følelser som vi mennesker holder på med. Filosofen Hegel skrev det slik: Kunsten er et skinn av vår bevissthets mange dyp.





Hvordan kan dette være noe for meg? 


Under mine år som "hjemmeværende", vel, når sant skal sies var jeg fryktelig dårlig, stimulerte jeg vitebegjæret i den grad jeg klarte. Jeg meldte meg lærevillig til alle typer innsikter. Terapi i alle former, coaching, samtaler med prester, sykepleiere, engler og andre pedagoger. You name it, jeg har prøvd det. Ingenting funket. Jeg snakket og snakket og snakket. Åpnet meg så godt jeg klarte. Det sto ikke på innsatsen, tro meg. Men jeg responderte ikke som ønsket. Flere ganger ble jeg oppgitt av helsevesenet, meg var det ikke håp for. Det virket nærmest som om jeg manglet en kvalitet de trengte for å få gjort jobben sin. Men jeg manglet ingenting.
Jeg reagerte simpelthen ikke på ord som lå som en dis over et dypere tjern, om det kan sies på den måten. Jeg ble en havfrue. Tjernfrue.






Bortsett fra da jeg så filmer. Leste bøker. Var i operaen, i teateret, på utstilling. Gråt og lo. Følte med og levde meg inn. Ingen tåke, alt var klart og tydelig. Som da jeg hørte min ektemakes utlegginger om naturfaget. Performance art, virkelig verdt et skue. Da reagerte jeg.
Men det var jo ikke terapi. Telles ikke! sa Helsevesenet. 
Er det slik det moderne mennesket har blitt? Fremmedgjort? Hodestyrt? Det rasjonelle helt uten fornuft?
Dette ville jeg ikke være med på. 

Jeg fortsatte min søken utenfor helsevesenet. Søkte på konkurranser, jmf forrige innlegg, og det var veldig lurt. Jeg forsto at veien mot bedring lå i kunnskap. Om verden, en verden jeg var og er livredd for. Med kunnskap kommer frihet, det er så sant som det er skrevet.
På denne veien lærte jeg diktekunstens viktigste intensjon: Å framstille følelsene i stedet for å forklare dem. Legge til rette for erkjennelser.

For å erkjenne noe må man erfare noe. For å erfare noe må man forstå noe fra begynnelse til slutt. For å forstå noe fra begynnelse til slutt må man ha forkunnskap. For å ha forkunnskap må man være villig til å innrømme at man har noen ressurser. For å innrømme at man har noen ressurser må man identifisere seg med noe bra. For å identifisere seg med noe bra må man ha noen å identifisere seg med. Noen som vi kan velge å la oss inspirere av.
Slik havnet jeg etterhvert på Blindern.

Min utdanning er med på å gi meg en sannere verden, en tryggere verden som tillater kontekst. Jeg kreerer den sammen med andre og i meg selv. Kunsthistorie og kunstfilosofi blir da eminente verktøy mot etikk, skjønnhet og sannhet i all dens storhet, jeg vil gjerne ha et så estetisk grunnlag som mulig, en real motgift mot angst og tåkelagte farvann. 


And all that jazz..

Alt er nesten akkurat som jeg vil ha det. Så får det heller gå at det er litt vanskelig å nevne filmen jeg la ut i forrige innlegg når vi møtes. I filmen der jeg tar ansvar for min egen overvekt. Vi trenger ikke snakke om filmen, den er på mange måter forbeholdt overvektige og de som har lyst til å ta grep om sin egen historie uten å gjøre det på andres premisser. Det er jo knallhardt. Jeg har langt igjen før jeg får det til. Men øvelse gjør mester osv. Til deg som var så modig, den eneste som har kommentert filmen til meg in real life bortsett fra nære venner: Du sa jeg var søt. Kommer aldri til å glemme deg for den!

Filmen. Nevnte jeg at jeg selv har skrevet manus, tegnet tegningene og snakket inn stemmen? Og attpåtil fått en hilsen av prinsesse Märtha Louise? Hun likte filmen min. Det var hyggelig. Kanskje hun også liker å se å følelser framstilt i stedet for å forklare dem?

God hilsen fra Monica



mandag 29. september 2014

En film om en vei. En vei om en film.

For en liten stund siden, det vil nærmere sagt si i januar dette året, da vinteren var på sitt mørkeste og det samme var jeg, forsøkte jeg meg på en konkurranse. Jeg lette etter noe som kunne vise vei, nye begynnelser, et lys i et forholdsvis skumt landskap.
På den tiden hadde jeg blitt tvunget til å si farvel til et menneske med stor betydning for meg. Så jeg var i sorg da jeg skrev inn noen ord til denne konkurransen i håp om å finne noe bra.

Jeg vant. En plass på et kurs med morsomme og tøffe damer som skjønte noe om å føle seg utilstrekkelig. Tenk. Jeg vant en reise til meg selv. Sammen med andre. En magisk og helt virkelig reise som fremdeles skjer. Jeg er viktig for meg, lærte jeg. Overvekt er symptomer på noe annet.

Hæ? Er ikke jeg det mest håpløse i to sko som aldri fikser det som gjelder for å være vellykket da?

Jeg begynte på kurs. Jeg skrev ned min historie. Jeg gråt og jeg lo. Jeg kjeftet. Var både fin og ufin. Skrev litt til. Mediterte og tenkte, lærte og forsto på en helt annen måte enn før. Hvem jeg var, var ikke lenger spørsmålet. Hvordan håndterer jeg mitt liv, ble viktigere.

Det viktigste jeg lærte, som jeg skal lære enda mer om, er: Nåde for meg selv. Jeg jobber med å ta i mot når den er fra deg.

Så slik er det. Jeg er som jeg er, jeg går fremdeles veien, skritt for skritt. Det som tar tid å dra på seg tar tid å dra av seg. 


Håper dette er til inspirasjon om du trenger nåde. Til deg selv, fra deg selv. Sammen med andre.


torsdag 28. august 2014

Litt forskjellig

 Dette er en bestilling fra Kulturbruket Harestua. Tegningen ble til en finfin plakat, kjempeartig å ta utfordringen med å lage noe annet enn jeg pleier. 



tirsdag 1. juli 2014

Videre

Framover, oppover, bortover, hjemover.

onsdag 14. mai 2014