Den urolige moren smurte seg et knekkebrød i sunnhetens navn og kjente at mobilen vibrerte i lomma. Hun vurderte et øyeblikk å bare la den ringe, ukjente numre var ikke hennes sterke side for å si det mildt. Ukjentheter i det hele tatt; Nei, ellers takk!
Kanskje følte hun det slik fordi det allerede var så mye som sjonglerte i hodet hennes, flere utfordringer ville liksom ikke godtas oppi der. Eller det kunne være fordi hun i utgangspunket var redd for det meste.
I mange år, kanskje egentlig alltid, hadde Den urolige moren levd med to liv. Fremdeles gjør hun det, men nå vet hun i hvertfall om det selv. Verden var et slitsomt sted og det handlet om å gjemme det rare langt bort så ingen skulle vite.
Hvorfor det var så viktig å leke glad og fornøyd, mens demonene raste innvendig, var ikke lett å si så mye om. Kanskje hun bare hadde et særdeles rikt indre liv? Hun hadde tenkt at kjærlighet og aksept kom med ferdigheter hun ikke hadde, og om en var flink å holde ut i verden ville det sikkert vanke en medalje tilslutt. Hun kunne litt om det siste, men det sto ikke akkurat til laud.
I hennes verden snakket dyra og trærne, hun ble fort lei seg og fort glad. Hun skjønte ikke alltid hvorfor andre lo eller hvorfor engasjement i ytre saker i det hele tatt eksisterte. Alt var slitsomt om det ikke hadde sukker på.
Verden besto av å konsentrere seg om ikke å lage en eneste ring i vannet mens hun svømte gjennom lune tjern eller strie strømmer. Hvilket hun i ettertid har forstått var nytteløst, hun skapte uro likevel.
Av andre såkalte venner hun hadde nær kontakt med var Døden, Angsten og Krav de mest ivrige og forventningsfulle gjestene. De kom ustanselig med forslag til å gjøre hverdagen bedre for dem, og verre for Den urolige moren. Nei, å leve med personlighetsforstyrrelser var ikke noen måneskinnstur.
Men det kom artigheter ut av det innimellom. Bivirkningen av ikke alltid å forstå sine egne begrensninger ga Flokken rare opplevelser og få kjedelige dager. Det kom for eksempel ofte nye små medlemmer til Flokken, hun fikk ofte ny sveis etter ideer om natten og rommene i huset fikk hilse på alle farger. Økonomien fikk selvsagt også kjørt seg en tur, og det fikk jammen bilene deres på tur opp og ned til autorisert helsepersonell også. Hun møtte engler med og uten vinger, det gjør hun forresten enda.
Mobiltelefonen lyste i hånda hennes. Tar jeg ikke denne så er jeg ikke kommet særlig mye lenger, tenkte hun og trykte ned knappen.
-Hei, sa Den urolige moren.
-Hei, sa Framtiden, nå skal du på reise. Skal du være med så heng på!
-Ok. Kjør pent da, jeg har togskrekk.
-Togskrekk er ingenting, velkommen til livet!
-Jotakk!
