Å hui!
Det er travle tider hos Flokken. Særlig hos de voksne. Og det liker de ikke. En ball i lufta går bra, det samme med to. Men når det blir så mange at de ikke vet hvor den første og andre er, så ramler det noen til bakken og andre hilser på hodet. Heldigvis er det flere som holder seg i lufta, forhåpentligvis til alle baller og kuler finner sin rettmessige plass i historien.
For det er ryddetid. Vekk med det forrige kapittelet. Det betyr at de renser ut etter seg i det gamle hjemmet. Alle vegger har fått ny rolig farge og alle tak er hvite. Kjøkkenet er mer blankskurt enn når Den urolige moren hadde oppvask og leven der inne og snart er til og med vinduene rene.
Enda har de ikke begynt på loftet der minnene virkelig bor i hver en liten sparkebukse og lekebil som de ikke har klart å kaste. Men i selve bohuset er det snart ferdig. Det er jammen en prosess.
Der målte de hvor mye Hoppegutt hadde vokst siden forrige måling og der sto vanligvis juletreet. Der lagde Mumlejenta konfekt og der ble alle kattunger født. Borti der pakket de inn gaver til store og små og oppå den satt Den urolige moren og var redd mang en gang. Der kom Den ekte og rolige mannen med armen og der er døra som smalt helt utrolig høyt innimellom.
Det er ikke noe morsomt. Det er slitsomt. Og det krever disiplin. For er det ikke rart hvor mange fine konserter som er nå for tiden? Og har egentlig sofaen i det nye hjemmet noen gang vært så myk og varm og deilig og myk og varm og....er deilig nevnt?
Men disiplin har de i bøtter og spann. Så det blir gjort. Sammen med banning og latter. Snart er det over. Og en klump i halsen er det verdt. Litt mer også, egentlig. Det er ikke nye tider før gamle tider er litt mer på avstand.
Men snart er det jul. Da kommer nye utfordringer. Men det tenker ikke Den urolige moren på i dag. Det tenker hun på i morgen.
