onsdag 29. september 2010

Savne, savne!


Den urolige moren savner seg selv
Hun savner seg særlig når dag blir til kveld
Dagen skal leves og våkes og stris
Den venter på storm som skal roes til bris
Den urolige moren savner liv og magi
Som Det Virkelige ikke får taket i

Verden som snakker har regler for alt
For oppskrift på kjoler og på rett og galt
En pluss en er bestemt alltid to
Som den gang de sammen bygde sitt bo
Men, da frøet kom så skjedde det
en pluss en ble ikke to, men sannelig tre!

En og en ble plutselig tre
Hvordan forklarer Verdens logikk henne det?
Hvordan forklarer man fantasi?
Lyst til lek og naturtrylleri?
Hvor løper drømmer og hvor hviler ro?
Er det bare bak do som lykken kan gro?

Hun forstår ikke at jern i luften kan fly
At stjerner kan tennes og morgenen gry
Likevel tror hun i det villeste sinn
At trøsten og håpet gjerne vil inn
De styres ikke av regler og tall
eller av trekantens graderte og beregnede fall

Den urolige moren åpner på kisten
Der ligger jo både Gleden og Gnisten!
Nisser og hekser og flaggermus
og hjerter og latter og Soppehus

Hun gir sin hånd en liten klem
Og håper magien vil finne hjem til henne igjen.

søndag 1. august 2010

Om å utfordre i vitners nærvær

I sommer fikk Den urolige moren en utfordring. Er underveis, en medbloggerinne, ønsket at Den urolige moren skulle skrive og dele av seg seks fine ting om sin egen person.
Og det klarer hun. Særlig om hun kan skrive at hun er flink til å rote og rydde det opp igjen, sette over kaffen og oppvaskmaskinen, det blir fire ting. Mate Blindemann og Tormod Fisk, er også to ting. Altså seks fine ting.

Men det skal ikke gå sport i å ikke klare å være hyggelig mot seg selv på en skikkelig måte. Det er noe oppbrukt og litt fiskeaktig (ikke vondt ment, Tormod) ved det, etter hennes mening. Derfor skal hun gjøre det på en måte som hun blir glad for etterpå:

1. Hun er flink til å lage middag av det hun finner. Det er på kanten til å være moro og får fram en annen kreativitet enn å lage kjøttkaker i brun saus. Om det blir godt er en annen sak, men hun håper i det lengste at smaken skal stå til ideen om hva det skulle bli.

2. Hun er flink til å sette seg på trappa for å nyte sola. Det er hun stolt av. Det er ikke så lett å bare sette seg om pliktene hyler i skyggen. Men det klarer hun riktig så godt.

3. Hun er flink til å holde oversikten, særlig å se konsekvenser av andres handlinger. Sine egne og, men det er liksom ikke alltid så interessant.

4. Hun er relativt ærlig. Det er ikke brennsikkert at alle elsker henne for den egenskapen, men selv synes hun det er fint. Og trygt.

5. Den urolige moren er stolt av at hun som regel ser det positive i de mest håpløse tilstander, oppgaver og opplevelser. Alt handler om perspektivet og hun vandrer rundt til hun finner en brukbar posisjon.

6. Litt lik den forrige, kanskje, men en fin ting kan ikke sies for ofte og så videre: Tilslutt er hun stolt av at hun klarer å vaske fram tanker som gjør livet til et lettere sted å være. Ikke alltid så klart, kanskje ikke med engang heller. Men innen en viss tid så har hun funnet en løsning som er tilpasset henne selv og kanskje også for de rundt henne, så det ikke blir så verst likevel. Det er hun veldig glad for.

Ferdig!

Den urolige moren sender stafettpinnen videre til den godeste Unge Gangsøy as, som tror på et liv føre døden.
Imponerende holdning, synes Den urolige moren. Lykke til!

onsdag 23. juni 2010

Midtsommernatt

Midtsommer og lyse netter
skummel hatt og rotefletter
blomsterkrans og sopelime
flaggermussus og heksetime

Vil du leve, vil du med
dit hvor heksene får fred
dit hvor dansen virvler vilt
og hvor lengslene blir stilt

Nå er sommertimen slagen
her er natten, der er dagen
La din vakre vilje skje.
 La deg selv få følge med

La ditt eget liv få gynge
La din kropp få gledessynge
Finn din hatt og følg så med
med smilehyl vi flyr avsted.







onsdag 9. juni 2010

Sommerfuglens ønske

Noen ganger
er det som om
noe klebrig
legger seg som tykk isolasjon
utenpå.

Vil det si
at
om beskyttelsen får bein
eller vinger
til å forsvinne med
så forsvinner det
klebrige
også?

lørdag 29. mai 2010

Den snille pappan

Den urolige moren er syk. Igjen. Innimellom drar hun på seg den samme sykdommen, vond og dum som den er. Det var ikke så fryktelig mye å gjøre med det, bare spise medisiner og ligge der. Det er litt overdrevet, for de fleste gangene er det ikke så ille, hvertfall ikke verre enn at det fint går an å støvsuge litt. Og smile om Den ekte mannen lurer på om hun trenger noe. Eller svare ja om Hoppegutt spør om han skal steke en pølse til henne. Eller si takk til Mumlis når hun ordner opp i det sjuklingen selv skulle gjort.

Det er helg, men likevel ville uhumskhetene komme på besøk i så stor fart at Den urolige moren denne gangen måtte holde senga. Hun lå ganske så stille og så på en film da det banket på døra.
Det var pappaen til Den urolige moren. Han skulle være sjåfør for Mumlis og møtte opp med pynt i håret og smil i ansiktet.
Han tittet inn til sin eldste Dulldæsj og fikk raskt konstatert at tårene fremdeles renner så fort han kommer med godhånda på pannen hennes. På et sekund var hun et lite barn igjen og gråt over at verden er dum, mens faren strøk henne med den samme hånda, på den samme pannen som for veldig lenge siden.
Han satte seg på sengekanten og hørte på alle klagene, han bidro med små innspill og tanker og enda flere smil før han ga henne en klem og reiste videre på et lite Mumlis og Offa-eventyr. De var dagens vakreste tospann, syntes Den urolige moren og la seg ned igjen. Hun kjente på at det skulle bli godt å bli frisk igjen snart og tittet videre på filmen sin.

Da det hadde gått en stund hørte hun igjen et hallo ute i gangen. Inn på rommet kom det en stor pose togende med en pappa på skinner rett bak.

- Se her, sa han, her har vi urtemedisiner i alle farger og varianter, med egen flaske til å blande i. Nå skal du bli frisk!

Den syke og urolige moren ble så glad at hun registrerte enda flere tårer på vei, men hun lot de vente for nå ble det håp i henne om å slippe få dette ubehaget så ofte framover. Hun takket og klemte, og han spurtet videre på egne oppdrag. Hun blandet urter og andre deilige ingredienser som skulle rense henne og hun følte seg straks litt bedre.

Den urolige moren syntes det var godt å få være liten for en stund. Da ble det til slutt en god ting å være syk, en varm hånd på pannen var verdt alt sammen.
Det kommer som regel noe godt ut av ting til slutt og hun sluttet aldri å være takknemlig for det.

fredag 21. mai 2010

Mellom tanker og troll uti skogen

Den urolige moren har møtt et troll. Hun er sikker på det. På en av sine turer i skogen, den skogen hun har ventet på med votter i vinter, akkurat den skogen har minst et stort troll boende i seg.

Trollet lekte med henne. Det var den leken som man beveger seg i når man er usett og som man stivner brått, nesten som et tre, om noen ser deg.
Det var forrige kvelden hun la merke til han. Hun gikk oppover stien og diktet litt da hun plutselig så at han var på vei opp av jorda med bustehodet sitt. Han stivnet selvsagt i det hun slentret forbi.
Hun latet som ingenting og tok bare et lite bilde før hun gikk videre. Han hadde hvitveis og blåbærris i håret, en virkelig inspirerende ide.
Etter hodestørrelsen å dømme var dette en kraftkar, kanskje det var selveste trollhøvdingen hun hadde møtt på?

Det var ikke så mye mer å tenke på før i går kveld. Da gikk Mumlis og Den urolige moren hennes en tur igjen. De kom til samme sted og skogturmor ønsket å vise fram karen for sin datter. Men nei du, da var det store bustehodet vekk. De lette og lette, men han var og ble borte. De studerte til og med bildet hun tok forrige kvelden for å sammenligne stedet, men nei, ikke noe bustehode var å se.

Kanskje det kan være litt slik i verden utenfor skogen også? Det som kan synes være et stort troll, kan hende bare er et lekent trollhode som vil spille deg et puss?

Det spilte ingen rolle for Den urolige moren for hun er jo ikke redd for troll lenger. Hun synes bare de er søte som vil framstå som skumle der de står med hvitveis i håret.

Det er godt å gjøre trolloppdagelser, å plutselig se de i sitt rette element. Han passet jo inn der blandt trærne. Kanskje det er slik at alt har sin plass? Troll er nok mye farligere om de bor i tankene, enn i skogen.

Den urolige moren gleder seg til å se etter neste gang også, kanskje allerede i kveld? Om de treffes skal hun stå helt stille om han får øye på henne. Det er gøy å leke.
Kanskje han en dag vil snakke litt med henne?

Har du møtt et troll i det siste?

onsdag 19. mai 2010

Famlende forståelse


En venn sa for en stund siden at hun burde velge det som føles rett i magen. Den urolige moren har begynt å lære at det som føles riktig for henne, kanskje slett ikke er rett for andre. Det kan til og med være riv ruskende galt.
Som Morer flest har hun har forsøkt det der med å gjøre alle til lags, noen får is og andre får kake. Selvfølgelig. Tilpasning og justeringer er lærdom en får øvd på ofte i en familie. Og man blir litt god på det. Men hva når det er hun selv som må tilpasses seg selv?

Tilgivelse, det har hun lest om i media. Ukeblader og tv har fortalt henne at det er viktig for sjelefreden. Tilgi.
Men hva betyr det egentlig?

Blindemann mener at det betyr å legge ting bak seg, ha fred i hjertet. Og det synes Den urolige moren høres så fint ut. Men hun klarer ikke det alltid. Svært sjeldent, faktisk. Ikke før hun har såkalt tilgitt, så er hun sint eller lei seg igjen. Hun klatrer opp i sin indre mast og hytter med neven mot Gud og Hvermann.
Blindemann foreslår at hun kanskje ikke har gått dypt nok i det? Da blir hun sint igjen, hvorfor skal hun gå så dypt i ting at hun ikke forstår de lenger? Hvorfor kan ikke tilgivelse komme like lett som sult og juleglede? Hvorfor må det være så vanskelig å føle noe fint og opphøyet, var det ikke alle forunt kanskje? Var det bare de flinkeste som klarte å tilgi på ordentlig slik at hjertet ble rent som gull etterpå?

Det er klart at det kommer an på hva det gjelder. Det er lett å tilgi Blindemann når han har knust alle de nye lysestakene hennes, selv om de var de fineste hun noengang har hatt. Han er jo blind, den lille vennen og kan ikke se hvor han går.
Men så lett er det ikke i alle saker nei. Kanskje hun ikke har forståelse nok for den andre parten. Noen ganger vil hun ikke, enda det pleier å være hennes spesialitet. Særlig på andres vegne.

Hun skjønner at hun må jobbe veldig med å kunne tilgi, om hun samtidig skal kunne beholde seg selv. Det er der utfordringen ligger.
Hvordan gjør mennesker dette? Hun bestemmer seg for å være sint helt til hun er klar. En ny famlende forståelse av at en ikke alltid kan tilfredsstille alle og samtidig ha orden i egne sysaker, er født.

Blindemann sier at det er greit. Han sier at hun må få fred med sin egen rolle i vanskene først. Hun er veldig glad hun har en katt som er så storsinnet på hennes vegne. Han er tilgitt så lett som en plett for alle fremtidige ødelagte lysestaker. Så klart!

onsdag 12. mai 2010

Brevet


Et lite brev i natten
var alt det skulle blitt
i stedet fikk du skatten
som bor i hjertet mitt

Langt inne i magien
der heks og trollmann bor
der lever mange rare
i en forundret mor

Du vet, nå er vi eldre
Men livet er jo nå
jeg ville bare vise
at himmelen er blå

at gresset det er grønnest
at julen er så fin
at ungene er best
at jeg er bare din

at Blindemann er klokest
at smilet er litt skrått
om dagene er onde
og staven drysser grått

Det hele skulle peke
på det som ville skje
om tryllestav fikk leke
Om du vil være med

Jeg skrev og tegnet hjerter
på himmelvognas vei
med gullstøv i min penn
Et brev det ble til deg

Du fanget meg med blikket
da du og jeg ble vi
jeg ville gi tilbake

Hilsen i fra Mi

mandag 10. mai 2010

Hva gjør du?

Blindemann ligger på en bok. Det er Den urolige moren sin skolebok. Som hun nesten ikke har åpnet. Hun snur seg bort da Blindemann kommer for å få den oppmerksomheten han fortjener, hun orker nemlig ikke synet av pensumboka og det den symboliserer. Hun skulle ha fått det til, men klarte det ikke.
Den roper at hun kunne gjort mer for å få det til. Og at nå er hun en sånn en. En som setter seg mål og ikke når dem.
Det er vondt. Blindemann kommer og stryker litt på beinet hennes, kanskje det vil hjelpe litt mot følelsen av å være annenrangs i dag?
Det hjelper litt. Det er alltid godt med godhet.

Er det slik at man måles ut i fra det man gjør?

Hun var i et selskap for en liten stund siden. Det var et hyggelig selskap, men som i selskaper flest hvor du ikke kjenner så mange blir hovedspørsmålet for kvelden: Hva driver du med?
Noen sa at de jobbet med data, andre var godt inn i transport, varehandel, hårklipping, salg, tullball, barnepass, fotografering og mye mer.
Den urolige moren fikk også spørsmål om hva hun gjorde. Og som vanlig svarte hun med et smil, et sikkert blikk og indre beskjemmethet at hun gjorde ingenting. Hun svarte det litt som en demonstrasjon, fordi det er ikke så lett å gjøre ingenting, men hun svarte det også fordi det alltid tok litt tid å komme på at hun går på skole og at hun skriver. Og at hun forsøker å leve. Hun pleide å komme på det i stillhetspausen som ofte fulgte ingenting-utsagnet.

- Puh, sa Stemningen.
- Puh, sa Den urolige moren.

Vel, om hun ikke klarte å få til alle fagene, så lever hun jo og hipp hurra for det. Og om andre snakker lettere om det de gjør enn henne, tror hun at de er langt mer bak selskapsansiktene sine. Kanskje de gjør som henne selv og Blindemann? Altså, ingenting. Bortsett fra å spise, sove, puste og forsøke manøvrere seg fram i denne jungelen av ting man bør klare. Og faktisk klarer innimellom. Og mislykkes med, det er bare å innse det.

Men dumt var det med det faget. Skikkelig dumt.

Neste gang hun skal i selskap og ikke vil gi bort sin sårbarhet skal hun svare at hun sitter i skrivegruppa til De engste og angsteliges forening og at de snart skal ha årsmøte i skogen. Det er da noe det, og?

fredag 7. mai 2010

Is og vårsommerknis

Igjen er Den urolige moren et isspisende vesen. Hele vinteren igjennom husker hun ikke en gang på at hun liker is, for da heter det bare en kald masse som ligger i frysedisken og hviler. Som en bjørn i dvale ligger de der helt i ro og bare venter på at våren skal komme med isønskende urolige mødre som hiver de opp i handlevogna, dessverre mot bedre vitende. Isen består jo av både meieri og sukkerprodukter som bør få denne opplyste kvinne til å rygge ut av isomrrådet med varsomme skritt. Det bør stå NEI på plakaten, det bør egentlig utvises stålkontroll og viljestyrke mot denne lokkingen som den sunne og vårfriske budeia på mjølkegarden kan misunne.

- Hurraaa, roper det i isdisken, Den urolige moren hører det. Hun kikker nedi og kan konstatere at disken er fyllt opp med fargeglade små og kalde raringer. Mange er igjenkjennelige fra i fjor, de fleste faktisk. Som gamle bekjente smiler de mot henne, de er like sikre vårtegn som hvitveis og motorsykler.

- Hurraaa ja, svarer hun. Jeg tåler dessverre ikke sånne som dere, men ligg pent og vent på et lykkelig barn eller en glad russ, de vil nok spise dere tidsnok.

- Men vi vil være med deg i vogna diiiii, roper de så søtt tilbake og Den urolige moren blir sjarmert av de små skøyerne. De kan jo ikke vite hva de er laget av og at utseendet betyr mer enn det som finnes på innsiden.

Den urolige moren ser seg omkring. Ingen vil tenke over det eller vite om at hun er svaklig til sinns om det blir med en ut i posen. Det fargerike utenpå kan hun jo gjemme i søplekassen utenfor så slipper hun å bli minnet på sine svakheter siden. Slurp og slikk, bort vekk. Og nam!

Og anger.

Endelig er det mer vårsommer enn vårvinter og denne samtalen komme hun nok til å ha flere ganger i løpet av de neste månedene. Hun ønsker seg selv lykke til og er glad for at hun tross alt har tomater og salat i posen med hjem, også. Fine tomaten. De er litt mer ekte venner, tross alt. For de er laget av like vakre ting inni som utenpå.
Akkurat som en hun kjenner som kjører motorsykkel og skal dele litt vin med henne i kveld.

Goood fredag!

mandag 3. mai 2010

Til ungdommene

I måneskinn gror ingenting
det sies vakkert så.
Men i en mors urolige sinn
der gror det jammen nå.

Det gror opp tanker om et liv
som var så nytt i verden
Vinden bøyde nok et siv
et sted på Jordeferden.

Du unge liv som ikke er
som Tiden hentet hjem.
Lys vil tennes for deg her,
vil lose deg helt frem.

Månen lyser når vi drar
når tiden vår er inne
Det gode sier at vi har
Livet med som minne.

Månen lyser på en mor
vil hjelpe til i sorgen
finner fram til enkle ord:
En ny dag gryr i morgen.

onsdag 28. april 2010

Å henge høyt

Egentlig er ikke Den urolige så sliten at hun må klage. Det er bare det at hun trenger å si høyt at hun vil ha en kos i tilfelle Noen hører det og kunne tenke seg å legge et lite eller større teppe over henne og stryke panna hennes litt med det samme. Og kanskje koke en kopp kakao?

Ja, det er den dagen. Dagen da ingen omsorg er for stor og ingen klem for liten. Da tårene spretter for det minste og Den urolige moren er seks år i hjertet sitt og sikkert nok til bryderi og skjensel. Hun har med rødmende kinn funnet ut at denne trangen til omsorg kun er et forsøk på å hente verdi når hennes egen tro på seg selv svikter.

Hun må filosofere litt. Tenk om hun hadde blitt satt på en øde øy med en gruppe mennesker og alle sammen hadde et talent eller en egenskap som resten av gruppa trengte for å overleve? Da hadde ingen snakket om sin egenverdi. Da hadde alle vært sin verdi. For ikke å snakke om hvor viktig det ble å være ulike. Så fint!
Hun håper at den øya egentlig er verden i miniatyr.

Det er mer som er verdt å tenke på, synes hun. Loven om naturlig utvelgelse. I den sitter vi igjen som litt av noen vinnere, med tanke på at mennesket har vært på jorda i rundt 200 000 år og har valgt til seg og utviklet de beste eksemplarene hele veien. I tillegg vant du og jeg kampen foran 100 millioner andre sædceller. For en lykke og en mening i at det ble akkurat oss!

Den urolige moren føler plutselig utrolig heldig og utvalgt. Hun håper at følelsen vil vare lenge og at Noen vil minne om det, om hun skulle svikte seg selv mer.

Har du også tenkt over din plass i historien?

mandag 26. april 2010

Tusledagen

Noen ganger er det godt å føle seg alene. Å føle at den veien man går på til daglig, den som hun ofte er livredd for at skal være helt tom, faktisk er litt tom innimellom. Den urolige moren synes den er det i dag.
Hun rydder litt plass til seg selv, for å finne ut hva hun selv kjenner uten tilførsel av andres meninger og energi. En fylle-batteriene-dag.
Den urolige moren tror det er sunt. Sunt som torsk med gulerøtter og purre.

Hun tenker på ungene sine. Har de har det bra, om det er noe hun kan hjelpe de med og skal hun skal lage posevafler til de i dag? Den slags tanker. Hun tenker på dem ellers og så klart, men på alene-dager virker det som hun klarer å friske opp litt og se litt annerledes på ting som kan ha kjørt seg litt fast.

Hun tenker på om Blindemann har fått alt han mener han trenger og på om hun skal fjerne neglelakken før den ser altfor ille ut. Hun tenker på at det er godt å gi seg selv en gåtur og på at det ikke er så farlig som det var.
Og så tenker hun på hekser og trollmenn, på kjempegryter med hemmeligheter og på svarte katter på taket av et slott.
Det siste tenker hun mest på fordi Fjolla satt på taket og hylte da hun kom hjem her om dagen og det var så hyggelig. Alle skulle hatt en hylhilsende katt som ropte ut hei så du var sikker på at du var velkommen hjem.
Særlig på alene-dager.

Det er greit. Hun tusler videre med den ene hånda si i den andre og synes ikke livet er så verst. Hun begynner å få veldig lyst til å finne ut mer om hvordan man blir en heks på ordentlig. Da er det fint at hun allerede er gift med en trollmann.

Har du dager da det er greit å holde sin egen hånd?

søndag 25. april 2010

Våronn

Den urolige moren har raket. Hun har raket seg stiv og støl og glad. For en terapi, for en glede i å dra riva fram og tilbake over tørt og gammelt gress. Noen steder er det helt knitrende og støvete, andre steder er det fremdeles vått som i ei myr. Da må hun ha tålmodighet så gresset, og mosen, får tid til å tørke opp litt. Hun regner med at det er i orden i morgen.
Hoppegutt lever i høyeste grad opp til navnet sitt nå. Den ekte mannen og han selv har satt opp trampolina og smurt alle fjærene så det ikke skal sviiike og bråååke så skjærende inn til Den urolige moren når hun skal steke pannekaker som skal sendes ut til den eller de som står der og øver på fram-og-tilbakesaltoer og andre krumspring.

- Hei, Vår! Er du kommet for å gi nytt liv til småkryp og planter og bjørner og en urolig mor med Flokk?

- Ja, nikker Våren, jeg har det. Jeg glir forbi dere alle med poesi og lysegrønt håp i blikket. Det er lett å være meg, alle blir så glade når jeg kommer. Flaggene blir heist og barna jubler i joggesko og tynnere jakker, ungdommen ler i natten og noe rusler rundt i meg og holder hender. Det er fint.

- Ja, det må være fint, tror Den urolig moren. Det er vel ikke mange årstider som er så besunget og etterlengtet som deg. Mange store diktere har vært i arbeid om våren på grunn av din inspirerende energi. Og sommeren er din etterkommer. Det blir også et deilig gjensyn. Det gjelder virkelig å være på tå hev om man skal ha velkomstseremoni, du. Sommeren lister seg liksom innpå deg og overtar ledelsen helt umerkelig. Men jeg vet det, skjønner du. Jeg vet når sommeren er kommet.  Det er når du har tatt med deg siste rest av snøen og når bladene på trærne har vokst seg store og grønne. Det er når Den ekte mannen og jeg har veldig lyst til å sitte ute hele natten. Det er når Hoppegutt begynner å sove ute og Mumlis kjører scooter med flagrende hår og håndkle i ryggsekken. Og bakgrunnsmusikken er summing, det er det sikrest tegnet, summing.

- Det er sant det. Hver årstid har sin sang, og du kan jo glede deg over midtsommerfesten som skal komme om en stund. Nå må du rake videre og jeg må feie foråret unna. Vi snakkes enda en stund.
Ha en vårete og fin dag!

Den urolige moren vinket og lovet at hun skulle gjøre sitt beste angående dag og finheten i den og gikk for å sjekke om blomsterløkene også hadde funnet det for godt å hilse på våren.

God vårdag!

torsdag 22. april 2010

Demonstrering

Den urolige moren lar seg absolutt inspirere. Det er ganske så mange inspirasjonskilder rundt henne for tiden, men ungene hennes tar førsteplassen. Mumlis er flink til å demonstrere. Før jul var det klimaet som fikk hele hennes engasjement, nå er det sirkusdyra. Fysj og fy så vanskelig det må være å være en elefant og stå i en trailer eller noe annet trangt bare fordi mennesket vil underholdes. Moren hennes sier seg enig.
Den som var ung igjen og kjente samme brennende iver etter å gjøre en forskjell! Altså, visst kan hun kjenne en brennende iver, det er ikke det. Det er bare det at hun får seg ikke til å sette seg inn i saker på samme måte som sin unge datter.

Hoppegutt har blitt ungdom på ekte. Han spiller spill som bråker og høres slemme ut så Den urolige moren hans har lagt fram et forslag om han bør lytte til et koselig hørespill med henne etter hver økt for å balansere det hele litt. Det var visst ikke aktuelt. Han demonstrerer fram sin frihet som ungdom ved å si neitakk, det passer ikke og så må Den urolige moren sitte alene med hørespill og armekrok og kommentering av alle morsomheter så ingen går glipp av noen poenger. Blindemann vil høre da, om han ikke er opptatt selv med å demonstrere.

Han demonstrerer nemlig daglig foran skåla si, og han har et bredt utvalg paroler og han er ikke redd for å bruke dem. Det er ingen i Flokkehuset som er i den minste tvil om hva han mener om påsiklet mat og halvtomme fat. 

Den urolige moren har et par demonstrasjoner gående selv i det stille. Den ene er mot vedtatte normer som ikke er til annen nytte enn å miste seg selv og den andre går på at alle skulle hatt minst en dose klem fra en de er glad i hver dag.
Det er mulig at hennes Kjære ekte mann ikke synes at hennes demonstrasjoner er så stillegående, at hun ikke er så forsagt i sine meningsytringer som hun muligens kan være beskjeden nok til antyde her, men det tåler han fint. Han er jo så FIN!
Ellers kan han jo bare demonstrere?

Har du demonstrert bittelitt for hva du tror på i det siste?

mandag 19. april 2010

Småfeiring

Det er ryddetid og gjøretid. Den urolige moren fyker omkring og gjør noe hele tiden. Hun synes det er kjempegodt å få ting unna av flere grunner, men mest er det deilig fordi det betyr at våren er her på ordentlig.

I går fikk hun med seg Den flinke og ekte mannen sin på å rydde ut vinterklær. Det var litt av en sjau og Den urolige moren ante ikke at de hadde så mye i ull og forede stoffer. De hadde en helt egen avdeling for skjerf, den var virkelig imponerende og det var nok hun selv og Mumlis som måtte bære ansvar for at de hadde skapet fullt.
Et par vanter og et titalls skjerfer fikk henge, det er jo ikke helt glovarmt ute enda. Særlig ikke for Hoppegutt som sykler i vilden sky om morgenen i grader som gjør selv de sterkeste ungdomsnever kalde.

Det er litt terapi i dette med å rydde ut vinteren. Hun føler at et halvt års støv og inneenergier finner veien ut av døra og det gjør henne veldig glad. Hun får kjempelyst til å se på Huset med det rare i på barne-tv og så frø i små søte krukker av alt sammen.

En annen ting som er veldig vårete, er å henge ut tøy. Når sola skinner og tørkestativet lokker med bar bakke og fine, rette snorer som roper om å få hengt håndklær og sengetøy på seg, da er det bare å lystre. Hun er så sirlig med det tøyet, alt skal opp på vakreste vis og hun vet at det er bare hun som bryr seg. Den sirligheten kommer nok til å gi seg sånn utover, men nå er det andakt over det hele. Undres på hvorfor?

Blindemann som hadde blitt med ut og klatret veldig i et tre med forlabbene, mente at det kunne ha noe med høytid og seremonier å gjøre. Den urolige moren kunne si seg enig i det for inni henne var asfalten feid og hornemusikken gjallet fram og tilbake på veien foran huset. Det var sikreste tegn på at det var høytid i emming.

- Takk, snille vene Vår for at du er her igjen og jeg får være med, tenkte Den urolige moren og gikk inn igjen til Den ekte mannen og hans vårgleder med 22 menn, en ball og Neiiii og JA! i skjønn forening.

Har du ritualer og seremonier for å hilse Våren velkommen?

fredag 16. april 2010

I gorillaens rike

Den urolige moren har lest en bok etter råd fra seg selv. I går vandret hun opp og ned bokhyllene for å høre om det var noen av bøkene som ropte på henne. Det var det. Det er alltid det. Og alltid har ropeboka noe å lære henne som hun er mottagelig for.
Boka som fant henne handlet om å behandle kroppen sin med respekt og kjærlighet og det var akkurat passe provoserende og akkurat passe interessant.
Forfatteren mente at vi behandler bilene og gjerdestolpene våre bedre enn våre vandrende templer og det var litt sjokkerende, syntes Den urolige moren. Hun leste videre for å forstå mer.

Han mente at vi hadde mistet av syne hva vi opprinnlig likte av mat og at vi var hjernevasket til å like en del ting som vi ikke tåler. Wow. Det kjentes riktig ut. Han mente videre at vi kunne spise så mye vi ville av det vi likte, forutsatt at vi kjente hva vi opprinnelig likte, den gang vi var mer i pakt med oss selv. Altså for fryktelig lenge siden, tenkte hun. Han hadde sansen for at vi en gang var nær gorillaer i slekt, hva spiser den for å holde seg frisk? Frukt og frø og grønt og nøtter og slikt som er vakkert. Ikke bearbeidet mat som marinert kjøtt og modnede oster.

Den urolige moren er jo så glad i det opprinnelige, det første og selve ur-jeg'et. Det har noe ekte ved seg og hun kjenner at det er moro når han spør om hvordan hun føler seg etter å ha spist bearbeidet mat og hvordan hun føler seg når hun har spist noe rett fra naturen. Og at man aldri skal være på diett for da kjenner man bare lengsel og tap etter noe man vil ha. Gjett a!
Om ikke annet ble Den urolige moren glad for å ha funnet boka og hun skal lese den ferdig for å se om hun finner noe spennende å øke livskvaliteten med.

I dag er det fredag og det betyr å ligge i armekroken til den hjemvendte og sette vin på bordet til den opprinnelige gorillamammaen. Hun er nemlig helt sikker på at gorillaene koste seg med vin innimellom.


Ha en fin fredag i ditt tempel, håper det vil fylles med velbehag.

torsdag 15. april 2010

Den urolige moren og bøkene

Den urolige moren elsker bøkene sine. Historiene som bor mellom ordene har alltid fascinert, helt siden hun leste sin første bok alene. Boka om lille larven Aldrimett. Det er mulig det var andre bøker før den, men det var hennes første bok lånt av henne selv på biblioteket. Hennes første lånekort lå trygt og varmt i hånda sammen med en viss stolthet og stabelen var alltid deilig å bære ut og hjem. Det gikk fort derfra. Fortere enn åmen i alle fall, og snart lånte hun bøker hele tiden. Det gikk i drama og biografier, helst begge deler. Hundebøker, hestebøker, bøker om kaniner, frk Detektiv som hun var svært forelsket i og alle mulige andre bøker som luktet godt. Det luktet godt inne på biblioteket, også. En annen verden.
Det er kanskje derfor Den urolige moren er så glad i den måten å reise på, hvem trenger fly og fjerne strender når hun kan lese om dem og skape egne bilder? 

Dette kom hun på i dag. I samme slengen kom hun på at hun ikke har lest en eneste bok siden i fjor da hun måtte lære seg norsk litteraturhistorie på skolen. Det var veldig godt og fint. Nesten litt som å komme hjem.
Det er på tide å finne en avgrenset og liten verden å sette bilder på igjen.

Blindemann synes også det for da er det plass til han øverst på magen, cirka rett ved halsen. Der kan han legge igjen noe av vinterpelsen som han feller for tiden. Den urolige moren må ha litt å drive med mens hun ser at han ikke vil ha oppmerksomhet. Heldigvis har han lært seg måter å få henne til å forstå når det slettes ikke passer og de bruker han jevnlig.
Den urolige moren synes Blindemann er veldig plagsom og fin. Akkurat som det skal være i en historie. Som ligner veldig på virkeligheten.

I dag skal Den urolige moren ha en fin dag for i dag kommer hennes Kjæreste Brum hjem. Blindemann gleder seg veldig til å få en til å slynge seg rundt halsen på. Så kan de sitte der og brumme sammen mens Den urolige moren reiser litt i en bok.

Ha en fin dag du og, med og uten brumming.

tirsdag 13. april 2010

To

Det tar sin tid med innleggene om dagen fordi Den urolige moren er så travel inni seg. Og delvis utenpå. Det er fremdeles vår, veldig vår, og hun har kostet og ryddet, lagt duk på utebordet og hengt opp litt dingeldangel på terrassen. Det må til. I tillegg har hun og Den ekte mannen vasket bilen sin. Den ekte mannen har også vasket motorsykkelen som han brummer i vei med hele sommeren og de er begge skjønt enige om at her bor det skikkelige folk, det er iallefall det de sier til hverandre hver gang de går ut døra og ser sine kjøredoninger lyse i sola.

Den urolige moren er hjemmealenekone igjen. Den ekte mannen har reist bort og skal være enda flinkere enn han pleier med jobben sin, det sier jo litt, og det er alltid litt voksetid når de er fra hverandre. Ikke voksetid fordi Den urolige moren trøstespiser enda mer, men fordi det alltid er noe som skal læres. Da han var i Japan lærte hun at hun klarte seg utmerket alene. Da han var i Italia lærte hun at savn er godt og da han var på butikken, vel og merke i New York, lærte hun blandt annet at han var veldig flink til å kjøpe fine ting til henne.
Hun er en bortskjemt konemor som er gift med en som liker å holde henne i hånda og susse henne på kinnet om hun føler seg litt bortkommen, det er koselig.

Det fine med vårrengjøring er at det man er fornøyd med blir værende igjen etter rensingen, gjerne uten støvlaget som kanskje har lagt seg, mens det slitte og ubrukelige som en gang var til nytte kan kasseres og kun få lov til å bo i et minne eller to. 
Kanskje det er det som skal læres denne gangen? At man ikke trenger å ta vare på gamle ting bare for å gjøre det i tilfelle det kan brukes til noe, og så står det egentlig bare der og og tar opp plass? Plassen som kan vaskes og gjøres klar. Kanskje for noe nytt?
Det er fint.  Det er så mye som er fint. Det er så man skulle hatt Våren på en lita saltbøsse eller noe og strødd det over ting som er dumt. Et lite dryss Vår på toppen og livet ser bedre ut.

I dag skal Den urolige moren sjekke blomsterløkene sine igjen. Kanskje det er flere enn henne som vil bade i sollys?

torsdag 8. april 2010

Verdilyst

Den urolige moren sender herved ut ønsker til universet om noe å gjøre, noe å tjene verdier på. Helst noe hun slipper å være veldig redd for. Som hun ikke trenger uniform til. Hun trenger ikke gjøre det hver dag, bare akkurat nok til at hun føler at hun er med og tilstede. Det hadde vært fint. Går det an?
Dette er hva hun kan:

Hun kan skrive, hun kan være kreativ, hun kan tenke et skritt videre, hun kan tulle, hun kan være alvorlig, hun kan stå opp om morgenen, hun kan være snill, hun kan si i fra, hun kan slenge over kaffen og hun kan se noe vakkert i det meste. Hun er dessverre ikke så flink til å smile hele tiden, men det er ikke sunt heller.

Er det å få brukt til noe, tro?

Den urolige moren er kjempeengstelig for at det ikke er noe for henne der ute. Hun sender en hilsen til alle som har følt det slik en gang, i den stemningen vokser det ikke bare egenkjærlighet. Vi er jo her i verden for å utføre en oppgave, det har Den urolige moren lest et sted. Alle har hver sin. Hun er veldig spent på hva som er hennes. Hva hun kan gjøre til sin.

Dagens ord er fremdeles Glede. Hva er ditt?

tirsdag 6. april 2010

Hagens hemmeligheter

Snøen tiner langsomt. Den urolige moren er ute og holder den under oppsikt hver dag og det er ikke til å legge skjul på at hun er utålmodig. Det ligger jo et uoppdaget land der ute under det kalde skittenhvite laget og hun er så nysgjerrig på hva som skjuler seg. Hagen og hun er helt nye for hverandre, de har ikke håndhilst på skikkelig, det ble kun med et lite nikk i det Flokken flyttet inn, hagen var på vei i dvale hvor den tok med seg alle sine vakre hemmeligheter. Det er de hemmelighetene Den urolige moren går og gleder seg til å få hilse på.
Hun kan ingenting om planter og vekster og beskjæring og gjødsel. Hun kan ikke briljere med navn på blomster og vet heller ikke når blomstringstiden er inne for den enkelte. Altså en totalt amatør.
Men hun elsker fargene. Hun elsker at det går ann å være så vemodig vakker som en rose eller en løvetann, en klynge med blåbærris eller bare at gresset har en verden rett under stråene sine om hun legger seg helt nedtil for å se etter. Hun faller i staver over at ting bare kommer opp fra jorda uten annen hjelp enn litt lys og vann. For en vilje, for en disiplin!
I år ønsker hun å sette seg litt inn i de enkleste kunnskapene. Hun gleder seg. Den ekte mannen kan klippe gresset for da er han så fin å se på og når han tar pauser skal hun be han stå ved siden av syrinen med saftglasset sitt, da har hun et indre bilde for livet.

Har du noe du gleder deg til å beundre?

lørdag 3. april 2010

Egget

Dette er Ugler-i-mosen-dagen. Hver eneste påskeaften tenker Den urolige moren på Lille Maren og alt det spennende som skjedde i mysteriet på tv da hun var liten jente.
I hjørnet av stua på hytta sto tv-apparatet og skurret, det viste seg svært så levende selv om det var i svart-hvitt. Det var slik det skulle være på hyttefjernsynet. Hjemme hadde de fancy utstyr med svenskeantenne og Dallas, men på hytta sto antennen for apperaturet oppå taket. Bestefar og den rare dingsen ble aldri venner, men de aksepterte hverandre tilslutt fordi antennen bød på lyd og bevegelse og Bestefar var nyhetssyk. 

I Den urolige morens påskeegg ligger minnene som en liten kylling som ikke vil bli stor. Gul og lodden og snill i spranget. Forventningene om selve egget kan hun ikke huske, det var mer at det i det hele tatt var noe annet godt enn kokesjokolade og kamferdrops. Hun tror det lå melkesjokolade eller firkløver i det, og kanskje også noen fruktdrops. Det er nok ikke i det lille påskeegget minnene fikk sine opphav.

Nye erfaringer og nye tider har gjort at påskeaften ikke er den samme som den hun opplevde med Marens lille ugle og en rar antenne på taket.

Men det er lov å drømme seg bort litt...God påskeaften!

torsdag 1. april 2010

Grønn energi

Det handler om å bake brød. Bake, bake søte i en påskedag! Den urolige moren finner mye god terapi i å blande mel og gjær, sette formene i ovnen og følge med på klokka. Det er kjempemorsomt å ta de ut, kose litt på dem og vite at det er hun som har produsert underverkene. Flokken liker det også. Yndlingsfasongen på brødene er det som er stekt i den gamle fruktskåla. Den var visst ildfast den.
Om Trivsel hadde hatt en volumknapp, eller om den var utstyrt med en slags måleinnretning på seg, ville Den urolige moren kunne målt at trivselen i Flokkehuset hadde økt i det siste. Brødbakeren tror at det er brødduften som gjør noe med dem. Den gjør de litt lettere til sinns, litt mer sultne og litt mer opptatt av kveldsmat. Kveldsmat er virkelig undervurdert, synes hun.

Brødbaking er i familie med å lete i snøen etter om løkene har begynt å spire og det er i familie med å klekke ut ferieplaner. Den urolige moren og Flokken har flere idéer til ferieplaner i år, og de fødes i duften av brød og kaffe. Kanskje blir det nord, kanskje blir det sør.

I dag skal det bakes igjen, til kvelds skal hun finne fram litt gult pålegg for å kompensere for de løkene som absolutt ikke hadde kommet frem der ute. Enda.

tirsdag 30. mars 2010

Kaffepause


Det er litt gode dager. Litt sånne gule dager. Ikke bare fordi det er påske, men også fordi oppdagelsesferden er kommet til et levende punkt på veien. Ordene Den urolige moren leter etter for å forklare er ikke "rom sjø" eller "hvileskjær", men kanskje heller "rast"?
Det er jo et pes å komme seg til toppen av nuten. Nuten det går rykter om at det er så fin oversikt på, vet du. Oversikt til fine steder, til øst og vest og inn og ut.

Innimellom må man ta seg en hvil på ei fjellhylle eller ved en liten bekk for å samle krefter. Der det går an å ligge og la tanker om ferden gro som gresset bak do og hvor strategier klekkes ut mens et gresstrå vipper mellom tennene og bålet spraker blidt og vennlig. 

Jo, det er ofte uro for hva som er bak svingen og for om man faktisk er fysisk er sterk nok. Som et teppe av stålull finnes det der hele tiden. Hvordan skal dette egentlig gå og alt det der. Det rare er at det lukter like godt av kaffekoppen, det smaker akkurat like fortreffelig av eggeskiva samme hva som ligger der framme. Så fint.

Litt sånn er det. Og det er ganske greit.

mandag 29. mars 2010

Om å være til stede i påskeglede

Det er den beste høytiden som er i gang. At noe kan overgå julegleden til Den urolige moren er nesten utenkelig, men påsken er noe annet. Det er en høytid med våren som nærmeste nabo, ikke vinteren. Det er intet kjøpepress og så godt som null stress. Å pynte er gjort på et kvarter og da har hun tatt i, det tar ikke lang tid å henge barnas barnehageskatter opp i kjøkkenlampen og tenne de gule lysene. Ok, hun bruker litt energi på å pynte greinene sine, men det er jo bare koselig. Dukene hiver hun utover og de blir liggende ustrøket og gylne på de bordene hvor de treffer. Med årene har hun lært seg å sette telys på de verste brettene og bli blind for det som hun sikkert skulle sett.

Hun er så glad og forventningsfull for denne påsken at det er som om et lite korps går gjennom stua og vifter med Donaldbøker, kryssord, vintønner og deilig krim i skjønn forening. Og alt sammen skal hun oppleve med seg selv og mannen sin. Og ungene en stund. Og katter. Og fisk. Og venner!

Har du dager hvor du er litt ekstra tilstede?

lørdag 27. mars 2010

Valgets kvaler

Det er tenketid. Det er ikke så lett å vite hva som er lurt, hva som er riktig og hva som er bedre på kort og lang sikt. Særlig ikke når det er så mange for'er og imot'er.


Hun har begynt å forstå at man velger inni alle for og imotene og tar til slutt konsekvensen ut fra hva man falt på. Altså, lærdommen består litt i at det ikke er noe rendyrket rett eller galt, det er bare tanker, handlinger og konsekvenser.

Den urolige moren har trodd hardt på at alt har en ferdig mening og dermed har hun bøyd seg for hva som kjennes sterkest ut når hun har stått overfor valget. Det hun til enhver tid har valgt har faktisk vært underlagt noe hun selv tenkte ut ca før hun ble født. Ja du leste riktig, den gang hun bestemte hvordan livet skulle bli.  Dermed har Den urolige moren egentlig ikke hatt kraft eller mulighet til å kunne påvirke det mulige utfall. Valg som idé har bare vært funnet opp for å trøste menneskene i sine grenseløse forsøk på å finne mening i sin eksistens. Så. Det har bare vært å henge med og håpe at en har kjent det rette valget. Og gjør en ikke det, er man litt dum. Dårlig på å leve, rett og slett. Formildende omstendigheter, som at en mangler kunnskap eller erfaring, teller ikke. Livsamatør!
Hard med seg selv? Ja.

I den senere tid derimot har hun endelig fått besøk av en velkommen gjest, hvertfall noen ganger: Fornuften. Den i den hvite firkanten. Det ligger en så befrielse i det å kunne velge med hodet, selv om kjenne-med-magen-metoden også kan fungere.
Hun tror jo litt på at det ligger et svar der til henne fremdeles, slik at hun totalt slipper å ta konsekvenser, javisst.
Å, den som hadde vært en katolikk og kunne skrifte og skrifte til det dumme ble borte fra brystet! Hvor mange Ave Mariaer trengs om hun velger feil?

Men det er å legge det utenfor seg selv igjen. Å tilgi seg selv, er det hun må streve etter. Om det er Gud eller Maria, om det er Donald eller den hun var før hun ble født. Eller er nå. Helst det.
Et valg blir det uansett.

Dagens ord, tro det eller ei: GLEDE!

fredag 26. mars 2010

Perfekt eller ikke perfekt. Det er ikke spørsmålet.

Noen ganger kan man bli litt gal av alt det perfekte i verden. Kanskje Den urolige moren slett ikke er koko i det hele tatt, bare veldig allergisk mot perfekthet? Det har hun lurt på noen ganger.

De siste dagene har slett ikke gått til å studere snøen som har forsvunnet i sakte fart og slike vårting som hun hadde gledet seg til. Neida, de siste dagene har gått til å studere sin egen uperfekthet. Med sur og trist munn har hun slått blikket ned gang på gang, å, det er jo så håpløst å se på ødeleggelsene. Man kan se og se og se.
Det rare er at det skjer ingenting av å bare se. Det er til å rødme av.

Ok, hva om hun bare aksepterte at jo, hun er en ruin, men ruiner kan da også være fine? Rydde litt, pynte litt, henge opp et  bilde over de verste sår og skår?
Det vil kreve sin kvinne å få det til, det vet hun.

Men. Ingenting kommer uten troa, så hun tror. Hun sitter igjen i toppen av masta si og hyler mot uværet mens noe i henne samtidig sier at dette uværet er det hun selv som skaper. Det er jo magisk bare det.

Det er forresten mer som er magisk. Som skal skje i kveld. Men det tør hun ikke skrive om før hun er tryggere på alt sammen selv. Hun sender et hjerte til frk. Plomme og synes det er fantastisk at verden bare skjer når man trenger det.
Alt er så spennende at man kan gå i påskesjokk av mindre.

Til slutt må Den urolige moren må bare spørre, klarer du å akseptere at du ikke er perfekt? Altså, du er perfekt, men det er bare fordi du ikke er det. Skjønner? Håper det, ellers så er det Den urolige moren som ikke skjønner:-)

Fin fredag!

mandag 22. mars 2010

En gryte latter

I dag har Den urolige moren gått en lang tur og utfordret det faktum at man kan falle død om når som helst. Særlig når man går tur. Er det mulig å tenke slik da? Ja, det er det. Den urolige moren har det med å tro at hun skal falle om hvert sekund som helst når hun beveger på seg og det i seg selv er med på å øke sjansen for å falle død om fortere enn man liker å tenke på. Ikke noe morsomt.

I dag gikk hun altså, og selvtilliten økte for hvert skritt som nærmet seg slutten. Ikke døde hun heller, bare det var jo til å hoppe av.

Etter at den største jubelen hadde lagt seg over dagens triumf og hverdagen atter kom snikende så måtte nesten Den urolige moren spørre sin sønn om hva de skulle ha til middag. Det skulle feires og hva var det beste han visste?
Hoppegutt svarte at det beste han visste var å le, så for hans del kunne de gjerne servere en skål eller to med vitser. Den urolige moren likte sin lille filosof som ikke var så liten lenger, og vurderte et sekund om en god latter mettet i særlig grad. Hun kom fram til at vitser nok ikke mettet magen i særlig grad, men sjelen ble kanskje litt mettere etterpå. Hun hadde kjent det i går da Øster kom en tur. 

Jo, en liten skål latter til forrett kunne hun da vaske fram, så fikk de heller spise karbonader som vanlige sultne mennesker etterpå.
Til dessert vurderte hun å gå en tur igjen. Bare sånn for å sjekke om hun ville overleve.

Har du fortært noe rart i det siste?

søndag 21. mars 2010

Strykejern og filmopptak

I dag våknet Flokken nesten på likt. Det er svært uvanlig. Som regel spretter Den ekte mannen opp først, gjør det han må før han gjør det han vil, og så, etter at kaffeduften har spredd seg og dyna er kost og klemt på lenge nok, står Den urolige moren opp. Hun subber litt rundt med kaffekoppen sin og føler seg fryktlig stygg med morgenansiktet sitt, ja det er så ille at Den ekte mannen faktisk er litt enig. Hun må jo le, det går liksom ikke an å sure seg unna, så ille er det. Hun mener, så interessant er det. Litt har man da lært om å kontrollere negativitet.

- Tenk at det er samme dama, kan Den ekte mannen få seg til å si etter at hun har strøket sitt ansikt med strykejern og rynkekrem.

I dag er det filmopptak i Flokkestua. Etter fellesstarten og frokosten, er alle klare for resten av dagen og Mumlis har et filmprosjekt som skal filmes i dag. Rollene er fordelt som følger: Hoppegutt har hovedrollen, og det er ingen smårolle han skal bekle. Han får en Flokk-pris av sin mor som har rollen som sjåfør, avisansiktsteiper og brødbaker. Den ekte mannen skal være Mann i Sofa. Med avis. I hele ansiktet. Den urolige moren liker det bildet. Hun har sagt mang en gang til sin egen godgale far at hun var glad for at han ikke var en sånn pappa med tøfler og avis, det er liksom bildet på uengasjement.
Når hun ser Den ekte mannen uten øyne og munn, inntullet i gårsdagen, er hun er glad for han har både øyne og munn bak alle bokstavene. Det fine og engasjerte ansiktet er rett bak. Heldigvis.

Hun forlater skuespillerne og tusler ut i skriverstua si for å kjenne litt på egne gamle nyheter.

Hun har faktisk følt seg som en mann med avisansikt i hele vinter. Tøflene har gjort bildet perfekt, men de har gjort føttene varmere også, litt praktisk må man være.
Egentlig skulle hun ikke strøket ansiktet en eneste gang hele den hvite vinteren for virkelig å få fram effekten av sin egen traurighet, men forfengeligheten troner som oftest høyest. Forfengeligheten og gleden over at strykejernet fremdeles fungerer.
Men det er gammelt nytt for nå er våren her, avisen kan rives av ansiktet og nyhetene skal hun skape selv.
Det er jammen litt av et ansvar, men hun er villig til å lukte på både trykksverte og våt jord om det er det som trengs.

 Har du laget noen nyheter i deg i det siste?

lørdag 20. mars 2010

Hei igjen!

Den urolige moren fant ut noe da hun satt under treet sitt. Hun fant ut at hun hadde hvilt lenge nok, etter x antall kaffekopper og utallige reiser innover i Tankeland. Hun fant også ut at hun tålte mer enn hun trodde og at kaffe ikke er så godt om man får for mye.
Det har vært en nødvendig hvil. Av den god grunn: Hun hadde blitt stum. Ikke et ord til ville ut og da var det bare å ta hintet: Være stille.

Hun og all dramatikken i henne trodde at det måtte bety døden og pop-up-oppstandelser i ne og ny, men neida.
Nå er kofferten igjen pakket for nye blameringer og sprell. Hvilket hun gleder seg til. Den urolige moren har ikke så full kontroll lenger, men det får være det samme fordi det er gøy å plutselig ha fått et navn. Det gjør opp for mange rare følelser av å føle at man går for langt innimellom, men om man aldri skal gå over streken finner man jo heller ikke ut hva som er på den andre siden. Hun heter Mi og øver seg daglig på å fortjene æren.

Velkommen tilbake!

fredag 19. februar 2010

Tusen takk!


Da var tiden kommet til å la Den urolige moren i sin opprinnelige form få hvile litt. Hun er så flink, så arbeidsom og så positiv at hun fortjener en liten ferie.

Jeg har kjent at tiden snart var inne for å slutte å gjemme meg bak en karakter, en figur som er en så stor del av meg, men likevel ikke er det. Den urolige moren er ønske-meg, den som finnes bak alle masker og alle forestillinger. Men hun er også litt for redd, litt for avhengig av at Blindemann sier det for henne.
Han finnes jo på ordentlig, blind er han også der han ofte ligger sammen med meg når jeg tegner og skriver. Dessverre er han ikke alltid like heldig når han velger sine veier, det blir mye bump og fall før han til slutt finner veien til matskåla. Hans evige optimisme, hans fryktløse pågang i sitt mørklagte liv, har vært til inspirasjon for meg hele veien.

Min Flokk finnes jo også. De trenger litt beskyttelse og har fått andre navn, akkurat som meg. De har vært så optimistiske, min beste heiagjeng om den store skjelven har inntatt meg ved middagsbordet eller på andre skumle steder. De har smilt og godkjent bloggetegninger og tekst, og sagt at jeg bare skal legge den ut om jeg selv har vært redd. Jeg kan aldri få takket nok.

Mitt opprinnelige ønske var at Den urolige moren skulle hverdagsliggjøre det å være psykisk psyk. Jeg har lest et sted at over 600.000 nordmenn lider av denne såkalte diagnosen og da er det godt å være en som snakker høyt om å være redd eller rett og slett bare er av den kreative typen. Det å ha angst betyr at du er uhyre kreativ, tenk å klare å finne opp alle de skumle tankene! Vi trenger "bare" å kjenne på hva som virkelig er sant  før vi bestemmer oss for våre handlinger.
Det å ta diagnosen med inn i hverdagen og legge livet rundt den uten å være rar fordi man ikke mestrer alt like godt, må være et mål. Jeg er ikke rar selv om jeg er redd, alt jeg og du gjør har vi alltid verdens beste grunn for å gjøre.

Vi får gjøre det så vakkert vi kan, er mitt motto. Som dere lesere har gjort for meg. Hver kommentar jeg har fått her inne, særlig på Facebook hvor jeg legger den ut for de som vil lese, har gledet meg så jeg nesten har klappet i hendene. Hvert ord har gitt meg troen på at jeg kan høre til, at jeg kan nå fram med mine skrevne ord og mine naive tegninger.

Jeg har så lyst til å spre litt mot, litt opprørstrang mot vedtatte normer som bare er til begrensning og litt kjærlighet til alle oss som bærer tittelen Menneske. Det kan virke pretensiøst å kaste hjerter omkring, men det er oppriktig ment; Dere lesere har gitt så mye tilbake ved å si at dere liker eller at dere påvirkes av mine ord.

Heretter vil bloggen min fremdeles preges av store ord og bilder, den vil være skrevet av meg og den vil følge tråden om at verden og livet skal utforskes etter skatter å legge i kista eller verktøykassa. De er kanskje det samme?

Den urolige moren sier Tusen Takk for følget så langt og det er jo klart at hun er med videre. Sammen med meg.

Klem til alle som vil ha.
Med kjærlighet fra Monica Ilni

torsdag 18. februar 2010

Tanketull og framtidsgull

Det er akkurat som om sola forsøker å titte fram litt mer for hver dag. Den urolige moren har undret seg på om den er litt sjenert, men det kan hun ikke tro. Da den skimtet fram mellom snøfnuggene tidligere i dag syntes hun nesten synd på den og hun fikk lyst til å lokke en liten kulokk, men tok seg i det.

Tanker, tanker. Det er jo nok av dem. De innholder jo så mangt. Minner, huskelapper, kunnskap, det er i dem hun tar i mot beskjed om hvor veien ligger og de er opptakt til de utroligste følelser. Og mye mer.

Hva ville skje om man tok i fra henne tankene? Så kun følelsene og instinktene var igjen? Da hadde hun vel sikkert fått en roligere tilværelse, men også mistet muligheten til å tulle og tøyse og finne måter å leke og plage Den ekte mannen på. Hun hadde ikke funnet så mange fine venner og hun hadde heller ikke kunnet følge en oppskrift på hva det nå måtte være. Like greit å ha de tankene når hun tenkte etter.


Om hun kunne se i framtiden da? Det er jo umulig å si noe om, men hun vet at i nær framtid så skal hun spise pizza sammen med Svigerstorflokken og hun vet at det blir hyggelig. Men særlig lenger kommer hun ikke i å spå sikkert om framtiden.

En gang hun mediterte møtte hun seg selv fra framtiden. Det var et godt møte og hun så frisk og rask ut. Antrekket husker hun i minste detajl enda. Hyggelig å vite at man blir såpass klesflink og stilsikker med tid og stunder. Hun hadde selvsagt en stor katt og hun hadde en maskin på kjøkkenet som duret akkurat slik Den urolige moren liker.
Så litt har hun liksom sett framtiden og den gleder hun seg til når hun kommer på at alt ikke skal være det samme alltid.
Alt er for eksempel ikke likt nå som det var for ti år siden, eller tyve? For ikke å snakke om for tretti år siden, men da får det være bra med å gå bakover. Hun orker ikke å tirre førtiårskrisa i dag.

Sola kommer nok snart. Med eller uten lokking fra henne. Den kommer og skal smelte og tine fram alle de fine blomstene hun satte som løker i høst. Hun husker ikke hva de het eller hvordan de så ut på pakka, men moro skal det bli når de kommer uansett. Nytt liv i det nye livet.

Nå er det kakao og appelsintid og Den urolige moren tenker veldig på at hun liker sin mann og sine barn. Det kommer hun alltid til å gjøre, såpass i framtiden klarer hun å spå. Hun er bare den heksa da! Og når hun først er i gang så spår hun at det blir koselig å få besøk på fredag. Sola har så mange ansikter.

Har du tanker om hvordan din framtid kommer til å forandre seg? Eller deg?

onsdag 17. februar 2010

Hvile og krølledagen



Den urolige moren vil ha en sky. Ikke en som er full av snø, men en fin sky som hun kan ligge på når det suser i ørene og viljen bare vil andre ting enn hjerterytmen. Det hadde vært knallfint.
Hun ønsker seg en slik og hun ønsker at det gikk ann å styre den.

Da skulle hun har styrt den til Søster Øster først. Hun ville selvsagt ha sagt i fra på forhånd slik at vinduet kunne stått åpent. Skyen skulle hun styrt rett til bords hvor Øster selvsagt skulle ha servert noe godt, som hun pleier. Boppen og Nuni skulle fått lov å kjøre en liten sving på skyen mens kaffen putrer seg ferdig, samtidig som Øster og hun selv koser seg med bilder av hager og blomster og alt som er koselig. Da er det ro i magen.

Etter at de har sett på Østers nye og egne kreasjoner, hun er nemlig et råskinn på å sy, skulle hun ha kjørt på skyen til et annet land der det er varmt og godt og frukt på trærne. Innimellom skulle hun parkert skyen for å se på noe spennende eller få med seg en fin konsert. Til det hadde jo skyen virkelig vært perfekt og hun hadde nok blitt veldig populær.

Etter konserten skulle hun ha reist hjem i full fart og hentet det badetøyet man ofte glemmer når det er vinter. Og dersom noen der hjemme ville være med skulle de sammen ha kost seg med litt kveldsmat, kanskje litt nyplukket frukt, på skyen før de stanset ved det fineste vannet og dykket seg i et passe varmt bad under en lav sol med grønne trær vaiende i den svaleste kvelden siden forrige sommer.

Den urolige moren trenger virkelig den skyen nå. Hun tror slett ikke hun er alene om det, heller. Skyen trenger ikke være av den langtgående typen, det går fint selv om den bare henger rolig et sted så hun kan krabbe oppi og krølle seg sammen som en liten katt.
Akkurat som hun har tenkt til i kveld. Det er det beste i verden, å få krølle seg sammen under teppet med hodet i fanget til Den ekte mannen som ser på gale mennesker med planker på beina som jobber som tullinger for at de skal være best.

- De trenger en sky, tenker Den urolige moren, de trenger å slappe av litt å bare være. Ikke sant, Blindemann?

Blindemann er veldig enig, den eneste konkurransen han vil være med på er den rundt matskåla, det er hardt nok det. Disse menneskene som løper i flokk i kulde og snø skjønner han lite av. Hans unnskyldning er at han er en katt. Den urolige morens unnskyldning er at hun også er det. Særlig når hun har fått ligge litt på en hvit sky inni seg og seilt til gode steder hvor palmesuset er et frampek om hva som måtte komme.

Har du et sted du kan reise til inni deg?

tirsdag 16. februar 2010

Et velkomment juksemøte med våren


Det har vært en lang dag. Lang og fin.

Den urolige moren synes det ble litt for mye snø og vinter i dag. Det var glimt av blått i sprekkene i skylaget, men det var mer snø i lufta. Vinteren var overhodet ikke ferdig, og det var ikke å forvente heller. I lang tid nå så har hun følt på vårlengten i seg og nå var tiden inne for å handle på det.
Det var bare å kaste seg i bilen og kjøre til nærmeste hagesenter for å lukte på blomster og jord. Den ekte mannen skulle på jobb så det passet fint å ta følge i bilen.
De småsnakket hele veien om det å gjøre gode ting for seg selv og Den urolige moren var kjempeglad for at hun hadde klart å rive seg løs fra de sterke røttene i sofaen og komme seg av gårde.
Vel framme hoppet hun inn på hagelandet som den reneste 10-åringen og en liten svak lukt minnet om tørr asfalt og hoppestrikk i det hun passerte inngangsdøra.

Det første hun så var en liten inngjerding med de flotteste hønemammaer med småkyllinger pipende og løpende etter sine mødre mens de flakset litt hjelpeløst med de små vingene sine. Den urolige moren sto lenge og så på dem og hun tok litt bilder for å sende til Den ekte mannen. Han måtte ikke gå glipp av noe, syntes hun. Han svarte at han kunne høre iiii'ene hennes nesten helt til han.
Etter å ha kost seg med de bevingde små en god stund gikk hun videre og badet øynene i alle fargene. Der var de. Plantene strakk på halsen og viste seg fram fra sine beste sider, alle som en.

- Hei, sa de.

Først den ene, så den andre. Snart alle sammen. Hun hilste og hilste mens hun smilte vennlig tilbake.

Søster Øster ringte på den mobile telefonen hennes midt i fargeferden og de snakket om at Bestemor muligens var en gul høne og at Øster var en lyserosa Ranunkel. Den urolige moren var ikke helt sikker på hva hun var, men hun trodde hun var noe lilla. Det er ikke umulig at det er noe blått heller. Det spilte ingen rolle. Alt var fint.
Da hun hadde vandret gjennom alle fargehavene fant hun en liten kafe med hjemmebakte skolebrød. De ropte også på henne og hun adlød uten den minste antydning til skam og satte seg ned med ryggen mot det hvite ute. Hun var rolig og i en hel bit, og hun koste seg ved synet av en eldre mann med avis og med samværet med sine nye og snart betalte blomstervenner.

På vei hjem da hun endelig var fornøyd med dagens påfyll av grønn energi, tenkte hun litt på det å hilse med rett og stolt nakke. Så fint å kunne hilse i ren glede over sin egen vakkerhet, å si i fra ved første møte at her er en som eier stolthet og andakt.
Hun likte det og bestemte seg for å øve litt på å hilse som en blomst om våren.

Har du hatt årets første høneglede enda?

søndag 14. februar 2010

En sirkel av svar

Dette med perspektiver. Det er en liten hobby som Den urolige moren bedriver når hun ikke faller inn i skrifttyper og elendighet. Det er vel flere ting hun kan interessere seg for, men nå husker hun mest det med perspektiver.
Det er spennende å tenke på at synet på noe forandrer seg om utgangspunktet flytter seg litt. Eller mye. Det kan sammenlignes med å sitte i en bil å se ut på et landskap. Det samme motivet som for få sekunder siden så ut på en bestemt måte, ser nå litt annerledes ut fordi øynene er på et annet sted. Stedet blir enda mer forandret om man er oppe i et fly eller ufo om man skulle være så heldig eller uheldig, det kommer selvsagt ann på perspektivet, og slik kan alt flyte fritt og ledig omkring.

Dette betyr at endel ting ikke har bare en løsning eller et svar. Den urolige moren ser det som en sirkel av svar, alt ut i fra hvor hun står.
Ta for eksempel i dag. Det er Valentinerdagen med mer. Og hun spør seg:

Er det noe fint med at det finnes slike dager?

Fra et ståsted er det så. Da er dette en dag hvor man kan gi hverandre små oppmerksomheter for å vise at man bryr seg det lille ekstra. Motargumentet er at slikt kan man jo vise hverandre hver dag, en trenger ikke en dato for å vise at man elsker.
Fra et fly kan Valentinerlandskapet se ut til å ha en god effekt på mennesker som allerede har en kjæreste, men for de som ikke har det, er det verre. Påminnelsene om at to må man være, er kontinuerlig og slitsom å høre på. Slik sier enslige venner det.
Perspektivt fra en ufo kan Den urolige moren bare gjette seg til, men hun tror at derfra ser denne og flere andre skikker veldig mystiske ut. Forestill deg hvordan 17.mai-toget må se ut derfra?

At handelstanden jubler er ingen hemmelighet, og mottageren av hjertekort og konfekt kjenner også på gleden selv om skikken er utenlandsk aldri så mye.
Er det flere sider ved det å innføre skikker som får fotfeste raskere enn et spennende rykte?

Fra en ny vinkel kan den ene i paret synes dette er en mulighet til å føle seg verdsatt på måter som Verden har sagt er akseptabel, feirer man så er man MED. På samme måte som man er MED om man følger moten. Et felles rop og en dyp enighet om at man vet hva som gjelder, dette vil man være med på. Den urolige moren mistenker at ikke alle tenker like mye over hvorvidt det virkelig er en forhøyelse av livskvaliteten eller ikke, alt dette som presenteres som viktig å være med på, men hun lar den ligge akkurat nå, i hjertets tegn.
Den andre parten i forholdet kan mene at dette med å vise kjærlighet på kommando er en uting som må bekjemps fordi det føles ydmykende at ens kjærlighet ikke er bra nok fordi den ikke kommer i konfektform.

Det er ikke så lett.
Og det er heller ikke lett når man er alene om å synes at man fortjener, og det kommer jo ingenting samme hvor mye man venter.
Selv har Den urolige moren vært heldig å få blomster av karfolket i Flokken, begge sto så vakre i døra med hvert sitt kort og hver sin bukett etter at de hadde priset sol og skiturens mangfoldige og påståtte gleder.

For de som ikke har vært så heldige har Den urolige moren tatt seg den pretensiøse frihet og tegnet hjerter om noen vil ha et.


Husk at noen er glad i akkurat deg hver eneste dag, hvert eneste år, i hele ditt liv.

lørdag 13. februar 2010

Av og På


Solen stråler igjen og Den urolige moren har nektet seg selv utpass nok en gang. Tragisk, men sant. Gutta i Flokken dro i bakken for å kjøre ski og de lurte på om hun ville være med. Hun svarte nei. Så full av gledesnekt, så full av offer fordi hun er så full av gledesnekt.
Det er til å få gåsehud av.

Stadig oftere kommer trangen til å flytte om på saker og ting i huset, hun vil bytte på energier, slippe fram noen som ligger i klem og åpne opp tette luftveier. Det hadde virkelig vært en lettelse. Typisk nok ser hun ikke løsningene, det føles som om hun har kjørt seg fast i noe som "skal være sånn". Det er nedbrytende. Det er det fordi hun vet at det er hos henne selv stoppknappen sitter. Hun skulle gjerne skrudd den av om hun fant den.

- Stoppknapp! Hvor er du?
- Jeg er der du leter til sist.
- Hva? Hvorfor det?
- Fordi du ikke vil finne meg.
- Jo, det vil jeg da! Å være så full av syt og jammer over alt som jeg er nå, det er i allefall ikke noe ålreit.
- Sikkert ikke, men du vil ikke finne meg. Om du finner meg må du nemlig ta ansvar for alt det du må gjøre for å få det bedre. Er du villig til det?
- Klart det.
- Vel, jeg er ikke sikker. Det er tradisjonelt mye lettere å sette seg ned å være a) sliten b) inkompetent c) alt som tenkes kan for å slippe unna. Angst, også.
- Nå blir jeg litt sint, Herr Stoppknapp! Jeg har ikke hatt angst fordi jeg ikke ville ta ansvar for meg selv?
- Å nei.


Den urolige moren må legge seg litt nedpå. Hun er svimmel og orker ikke tanken på å skrive et eneste ord til. Utmattelsen legger seg ned og ruller seg over henne og holder henne nede med tunge lodd på armer og bein. Det eneste hun vil er å sove og hvile til alt er over, hun vil våkne når alt det slitsomme er over og hun får sin velfortjente pokal for å holde ut.

- Stoppknapp? hvisker hun nesten uhørlig. Jeg orker ikke å reise meg fra alt sammen. Kan du ikke sende en engel eller noe annet fint til å hjelpe meg opp så jeg blir ferdig med reisen min på dette opprørte havet?
- Du kan nå være dramatisk du, Mi, men engler hjelper ingen om de ikke slippes til. Opp å stå, let etter meg om du virkelig vil.

Stoppknappen er rød. Ved siden av står hans venn Påknappen som er grønn som det første gresstrået. Grønt er fint. Grønn er hjerteenergien, naturen og sannheten. Grønt er ja og klar og kjør.
Er den fristende? Hun orker ikke et ord til om salat og supermat, ikke et ord til om alt som er bra for en når alt hun kjenner er ydmykelse og skam fordi hun ikke er som alle andre som tar dette på strak arm. De som har et valg er automatisk mistenkte i hennes sak.
Hun har ikke noe valg, hun må. Hun må og må og må og må og ååååååå.


Kanskje alt hun egentlig vil er å stikke nesa i jorda og ta sine skritt utenfor Jammerdalen, uten mulighet for å måtte si at: Jovisstfaen, jeg klarte det visst ikke denne gangen heller.

Hva heter det på Påknappsk?

fredag 12. februar 2010

Den som er naken i tjernet


Alle kaster skygge og det er en vedtatt sannhet at det ikke er like trivelig og varmt å stå i andres skygge som i sin egen. Om det nå skulle være så galt at du ved en feiltagelse har havnet i feil skygge, finnes det råd:

Ta ansvar, vis hvem du er og vær stolt!
I korte og raske trekk.

Hva om du ikke har funnet rett plass for skikkelsen din, så skyggen din ikke helt vet hvor den skal plassere seg? Som om konturene ikke er tydelige nok, men innholdet er?

Da kan det hende at et litt pjuskete og smalskuldret vesen går omkring og leter etter et sted og bo og den vet at den må stå opp i mot selveste Rolleforventningen. For det er en sterkas, der er en som vet å føre seg! Den har tomlene i et godt grep under bukseselene og forteller alle at her er en som har vaska seg!
Det er lenge siden de tomlene holdt i et fulgeegg. Pjusken lever i skyggen av seg selv og har overlatt scenen til Detteharjeglærtergreit-rolleforventningen.

La oss for enkelthets skyld si at det er Den urolige moren det handler om, at det er hun som har denne lille pjuskefulgleungen under brystet og som gjerne vil slå et slag for alle andre små fugler der ute som bor i alt fra store sterke kasser til mindre utadvendte og gjerne også helt vanlige lettpustede bryst som gjør så godt de kan.
Hun vet ikke om det gjelder mange eller kun få, men for hennes egen skyld tenker hun at den stakkaren som holder oppe en skjult finger i stedet for hele den veivende hånda, også skulle ha sagt noe. Det er noe som skal sies derfra, selv om det bare er et pip. Pip er også en mening. Stillhet er en mening. Tomler og andre roller er en mening.
Den urolige moren vrir og svir seg litt i egne selverkjennelser og hjertet hennes står litt over i skrekken over å se at keiseren faktisk ikke har klær.
Hva da keiseren ikke har klær? Han har klær! Det er bare det at du ikke ser dem.

Eh.

Bak alle meningene, som muligens er store og muligens sier blablabla fordi de er på oppdrag fra indre påkledere som gjerne vil være medlem av Verdensflokken, der bor det en naken og enkel sjel med lys i lua og en vennlig hånd. Hun tror på det. Hun tror på at det er utgangspunket selv om hun aldri før har sett det. Bare kjent det.
Det er en vennlig hånd, et lite blikk som sier at skyggene er en del av deg, selv om de ikke finnes uten lyset.

Om dette er hennes naivitet og hennes filosofi, så lar hun den få bo. Hun vil ikke ta livet av en naken sjel som ikke kjenner på offerrolle og svartsyke. Hun bor også der. Det er den hun vil ha tak i. Få fram, spørre hva den vil si bak der med sin gjemte finger i lufta.

Jeg ser deg! Kom fram fra skyggen, du lille. Er det du som er naken i tjernet?

torsdag 11. februar 2010

Sin egen bestevenn?



Den urolige moren er litt matt om dagen. Hun regner med at hun seiler på etterdønningene etter en tøff tid og arbeider jevnlig med at det er greit.
Det er rart det der. Hun som liksom er sin egen gallionsfigur trenger, gjerne skriftelig, tillatelse fra en eller annen for å ha lov til å være sliten.
Sliten er det jo lov å være, bevares. Men å agere på det, det er det som er så forbudt.
Det er på mystisk vis litt ære i det å være sliten og halvgal av savn etter ro og fred. Man skal skjøtte sitt arbeide og kun klage i små doser så man ikke irriterer hverken nabo eller familien, og i alle fall ikke Noen. Denne Noen har en makt som konge og fedreland kan misunne.

Etter lang tids hardkjør skal man få en plage eller to som bevis på at man aldri gir seg, og til slutt kan man finne senga. Ikke fordi man endelig tar vare på seg selv, men fordi man segner om etter et oppofrende liv. Kanskje er det bare overkroppen som treffer på madrassen i fallet, helt uomtvistelig er det uansett at siklet renner utenfor og en sko fremdeles befinner seg på foten. Der ligger et skikkelig arbeidsmenneske!
At ukeblader og Noen også mener at det er riktig å ta vare på seg selv, at hvilen må forekomme, er et utrolig paradoks. Når da? Jo, mellom alle de andre øktene, det er det som er det riktige. For ingen skal ha så god tid at de kan si at de har tid til egenpleie og selvrespekt når det måtte være.

- Når vi De ha timen?
- Når som helst. Når som helst vil jeg styrke min kropp og min sjel for å ha overskudd til meg selv, mine barn, miljøvernet og til å gjøre verden litt bedre. Da blir jeg ikke så fort sint, ikke så fort et offer for omstendighetene og jeg vet når jeg skal gi meg. I omsorgen for meg selv ligger veien til gleden, kreativiteten og den ekte latteren.

Gjesper du nå er det fryktelig synd, synes Den urolige moren.

Hun er åpen for at verden der ute ikke bare er slik, men det er det hun ser om hun gløtter på døra:
Det kakles og løpes, det utveksles erfaringer som ingen hører på og ettertanke er et fint begrep gitt. Søndag tar vi og kler på oss Ettertanken, skal vi si mellom kl. 12 og 13?

Den urolige moren vet at hjulene skal gå rundt, hun vet at alle trenger et arbeide m/ dertilhørende verdifølelse på kjøpet og hun vet at pengene i lønningsposen er noe de lever av, altså de som bokstavelig talt holder liv i disse kroppene som det skal hviles i.
Men hun liker å sitere Mumlejenta når hun ikke skjønner så mye:

- Hva skjer med alt stresset a?

Hun vet ikke. Hun vet ikke hvor og når det ble viktigere å vise sin styrke i utholdenhet enn sin styrke i respekten for seg selv og den bakken man står på. Den bakken som suser rundt i verdensrommet i uante mange kilometer i timen og bare er. Vi levende vesener oppå den er ikke mer enn jorda selv, men av en eller annen grunn finner vi mening i at vi er nettopp det.
Hun gjør det selv. Klart det. Hun kan jo tenke. Ikke at hun tenker så langt alltid, det mistenkes innimellom at hun tenker seg litt dum. Hadde hun ikke tenkt hadde hun kanskje ikke vært så opptatt av hva andre mente om hennes utmattelse de siste 12-13 årene. Eller kanskje mer. Tenke eller ikke tenke, hva med å kjenne? Det sitter i magen om det er riktig eller feil, sa en venn i høst.

Vel, spørsmålet i dag bør vel være av den positive og milde sorten siden hun ga seg selv og andre litt fart på huska i dagens blogg. Men nei, hun spør i samme åndedrag, med høyt hevet pekefinger:

Hva har du gjort for å øke toleransen overfor deg selv og din egen kapasitet i det siste? Og med det spørsmålet, som kanskje er mest til slike som henne selv som ikke er flinke til å kjenne etter hva hvile er, tar hun med seg sin indre lille pram og ligger litt i den mens hun ser på været og lover seg å bli sin egen beste venn.

onsdag 10. februar 2010

Omskifte



For en dag! Ned, opp, nedover igjen som i fritt fall uten fallskjerm, opp igjen. Hoppende opp. Alt pga fire boller og en valp. Cirka.

At Den urolige moren er en smule ustabil er vel ingen hemmelighet. Hun er det. Det er en liten mulighet for at alle andre er det også, bare at de skjuler det bedre enn henne, men hun tror ikke det.  Hun ser mye på folk og de kler ikke om personligheten sin som Supermann eller Superjenta i telefonkiosken. Det går jo veldig fort. Det er ikke brått sikkert andre ser det på henne heller, så så veldig bråkjekk skal hun ikke være på akkurat dette punktet.

Svisj! Nede med hodet hos Hades og lukter på Dødsvannet. Svisj! Boller er godt. Svisj! Æsj, så ekkelt å spise 4 boller, er hun egentlig en gris i forkledning? Svisj! Se, den valpen a! Er det mulig å være så søt? Og hvordan håndterer man en sånn liten?
Hun er vant med Boppen til Øster og Nuni som kun passer inni en buss og river hele selskapet i gulvet om han skulle slumpe til å vise sin glede over noe. Som han gjør støtt, tantes lille barn. Han er søt. Men en Bopp nytter det ikke å ha siden han spiser Blindemenn til frokost og det er det ingen som vil. Særlig ikke Blindemann. En liten og søt valp som ikke spiser annet enn fra skålen derimot, det hadde blitt bra.

Hun hadde nesten Den ekte, snille, kjekke, tøffe, flinke, gode mannen sin, som hun har laget middag til i veldig mange år nå, på kroken i sta. Da slapp hun en liten tåre igjen og hvisket nesten uhørlig at det hadde vært fint å ha noe å holde rundt når hun satt i buret sitt, som hun kunne kalle livet sitt på småtraurige dager.
Det var jo nok en småtraurig dag i dag. Hun ønsket seg en bjørn og en røyskatt, også. Og en sel.
Hun var villig til å se at det ikke var like mulig og gjennomførbart, enda hun hadde ei venninne som gjerne tok bjørnen til å sove på om den ble for stor å ha i huset, så hun syntes selv at ønsket om en liten valp egentlig ikke var rare greiene.

Den lille hvite firkanten kalt fornuft, som også fortalte henne dumme ting som for eksempel at det var vanskelig nok å ta ansvar for Sverd, bråkte i ørene hennes. Hun orket ikke høre om det. For nå ville hun noe annet. Hun ville sove. Eller kanskje lese et ukeblad. Eller skrive litt om en valp. Som en liten ekstra bønn som Den ekte mannen ville kalle for urent trav i morgen.
Hun TROR det vil gå over. Tror. Om hun fremdeles snakker om valp over helga er det fare på ferde.

Har du en helt utrolig gavmild og flott mann som elsker å skjemme deg bort siden han alltid får middag (nesten) og alltid har rene klær (nesten) og i hvertfall alltid har en blid og (nesten) stabil kone uten plett og lyte? (Nesten)

tirsdag 9. februar 2010

17.mai i februar

Det snør og det snør. Det er fremdeles bare tidlig i februar og Den urolige moren må forvente mye snø fra oven enda før hvitveisen springer ut overalt så hun kan plukke og sette de i kjøkkenglass ved siden av strykebrettet som hun tar fram nesten bare en gang i året på grunn av det ene flagget hun insisterer på skal fram på 17.mai. Det er ikke så viktig å bære det, det skal bare strykes. Det er sikkert enda en etterlevning fra den gang hun så sin egen mor stå å stryke flagg på kvelden den 16.mai. Da hang de nysydde penklærne fulle av forventning om en lang morgendag på veggen i spisestua. Hun husker de rosa buksedressene med sorte store glidlåser. Øster og hun var de fineste småjentene, det sørget en syflink mamma for.



Den urolige moren liker 17.mai. Hun liker småsnakket på tv om byskolene som går og går og aldri kommer til døra. Hun vet. Hun har gått der selv i både striregn og i godvær. Hun kan opplyse om at det var veldig lenge å stå stille føre det var lov å gå i takt oppover Karl Johan, så lenge at pappaen hennes syntes det var ille med all ventingen og tørket en regndråpe av nesen hennes mens han forsøkte å holde stemningen oppe. Det er et godt minne. Hun gledet seg begge gangene til å hilse på kongen. Han var snill, hun var overbevist om det. Han smilte jo så hyggelig fra utedoenveggen på hytta så han var en god gammel bekjent.

Mamma var alltid så pen og pappa var ekstra glad på grunnlovsdagen. Den lille urolige moren hadde bøtter med høytid over at landet hennes hadde bursdag og slikt kan hun føle på enda. Heldigvis. Akkurat det at Norge har bursdag eller ei er ikke det første hun tenker på lenger. Nå er det mer tradisjonen, lydene, bløtkaka og følelsen som minner om ei lita is og pølsespisende jente som koste seg med hele ansiktet og tittet seg rundt  med store øyne på at rektor, selveste rektor, var med på ettermiddagsarrangementet og tapte i eggeløp.

Kanskje hun skulle arrangere et lite eggeløp i sin egen stue snart, sånn for å få opp stemningen og glemme det faktum at det er noe tid igjen til alt det fine kommer. Dessuten er det noe som heter at man skal glede seg der man er og ikke alltid vente på det gode. Blindemann kommer hvertfall til å like det! Ingen er så glad i knuste egg som han. Ikke hennes egg da, de skal komme hele i mål. Hun skal nemlig vinne hele sulamitten, og det er fint siden hun her og nå bestemmer at det skal være bløtkake i 1.pris.

Har du lurt på å ha et aldri så lite sekkeløp eller lignende framover?

mandag 8. februar 2010

Oioioi, igjen.


Oioioi! Det er så fælt og vondt og fælt og vondt og...ja!

Den urolige moren har senebetennelse og en annen pyton infeksjon og unevnelige ting og mye, mye mer. Stakkars henne. I tillegg ønsker hun seg en valp. En søt og fin valp som skal være kjempeglad i henne og som skal underholde og være søt på kommando.
Det er mer.
Hun vil at forskerne endelig skal ha funnet ut at sjokolade er sunt og nødvendig. I tillegg til alle andre plager hun har vil det snart fortelles henne at underskuddet i Nammenamsenteret har blitt så prekært at hun  trenger en instant kur for å fylle opp alle tomme sukkerlommer.
Svigermors sjokoladekake er hun faktisk helt sikker på at hun trenger nå. Den innholder glede og hurrarop hver gang den treffes på i kjøleskapet og glede er sunt. 
Det er mulig at Den urolige moren har kommet på en revolusjonær tanke her, hun gir den villig vekk til alle som vil lese om den store nyhet: Sjokoladekakeglede er sunt!

Det er mange ting hun kommer på som er skikkelig grusomt i dag, ting som trenger lindring i en armekrok for å bli bedre. For eksempel er det ingen som har ryddet opp etter middag og det liker ikke Den urolige moren. Fysjamei. Blindemann er ikke noe morsom, han skal bare sove og Den ekte mannen og Hoppegutt er på en mindre skitur. Heldigvis er de ikke så lenge borte, for nå kribler det i hele kosekinnet hennes. Hun er en stor Miiip som trenger sympati med store bokstaver.

Og det får hun snart. Da kommer hun til å klage og henge rundt halsen til sin kjære så fort han har kledd av seg skiene og alt hva han har pakket på seg. Den urolige moren vil  kanskje simulere en liten tåre for at alle skal skjønne alvoret, hun kommer til å peke på den stygge skitne oppvasken som heller ikke denne gangen gikk inn i maskinen av seg selv og til slutt kommer hun til å snakke om den valpen hun så inderlig ønsker seg. Øynene skal være store og passe triste og små ynk over den håpløse armen vil unnslippe hennes bevrende lepper.
Da vil han smelte. Smelte og stryke henne over håret og si at den valpen aldri kommer på tale. Buuu huuu huuuu! Det vil nok en gang bli et hardt slag og ta, hennes smerter vil tilta og Mumlis vil nesten begynne å synes synd på sin hardt prøvede mor. Nesten.
Hoppegutt vil helt sikkert si noe kjedelig og fornuftig om at de faktisk har både dyr og barn nok her i huset som hun kan ta vare på, men Den ekte mannen er lurere og har levd lenger med vrange kvinnfolk så han smiler og sier at nå skal de se en film og kanskje hun vil ha en kopp kakao?
Og det vil hun. Så ser de film mens ungene tusler i seng og Den urolige moren deres  klarer såvidt å ønske godnatt i all sin elendighet. Heldigvis orker hun i alle kjedelig partier av filmen, å snakke om vondtene sine.
Noen ganger i vonde og traumatiske øyeblikk får hun plutselig for seg at sin kjære gjennom mange år muligens har skrudd seg selv på bypass og ikke hører helt etter når hun snakker om viktige ting midt i filmer. Det kan jo skje at han ikke er kjempeinteressert, slik som hun gjerne vil at han skal være.
Men hun slår det fra seg. Det ville være en stein til alle byrdene i dag, klart han er opptatt av at det er rart i den ene tåa! Og hun er sikker på at han ønsker seg den valpen selv også, men ikke vil såre Blindemann med å være enig med henne. Snille mannen hennes.

Hender det at du er en Miip?