fredag 16. desember 2011

16.desember

Nisselandet så fredfyllt ut på overflaten, men inni hytter og hus var det stor aktivitet. Alle smånisser var travle, alle ting skulle bli ferdig innen julaften.
Agnete synes det var spennende å se på nissene i arbeidet, for en iver og for en glede!
Hun hadde spurt dem om hvordan arbeidet kunne gå så lett når det var så kort tid igjen til jul, hun trodde alt stresset ville gjøre de sure og gledesløse, men de hadde ikke skjønt spørsmålet. De hadde det bare gøy.

Blindemann også veldig opptatt og glad ut. Han sto og malte et bilde med halen uten å se hva han drev med, det var litt rart.

- Hvorfor gjør du sånn, du ser jo ikke hva du gjør, sa Agnete.
- Jeg ser det inni meg, svarte Blindemann. Og inni meg er dette bildet fullt av sommer og sol og blomsterbed.
Agnete så på bildet.
- Jo, det stemmer, jeg ser det. Du har malt en liten stund i gresset hvor Flokken spiller et kulespill og du klatrer i trærne med forbeina, ser jeg rett?
- Du ser rett. Ser du at alle har det bra, også?
- Jeg gjør det, svarte Agnete. Mal meg inn, ba hun.

Blindemann malte Agnete inn i bildet med sommerfugl på kinnet og blomst i håret.

Den Lille undersøkte hver eneste krok og krik. Noen ganger hoppet den på Julenissens fang for å lære mer om gaver som ikke er innpakket under et tre. Men mest av alt lekte den med nissebarn og andre nissekatter helt til det ble kveld.

Nå må vi visst reise videre, sa Blindemann etter de hadde malt og lekt og sett så mye at de lengtet etter både rakett og en liten blund.

- Det har vært kjempekoselig å ha dere her, men før dere går lurer jeg på noe, sa Julenissen med et smil. Jeg skal ikke spørre om dere har vært snille i år, for det spør ikke skikkelige Julenisser om. Alle gjør så godt de kan, særlig barn. Jeg lurer heller på om det er noe spesielt dere ønsker dere av julekvelden?

Blindemann ønsket seg ro og mat, det var liksom ikke noen nyhet. Den Lille visste ikke hva den ønsket, men den lovet å si i fra så fort den visste. Den hadde liksom opplevd så mye nå at det gikk litt rundt i det vesle hodet.
Men Agnete visste. Hun stilte seg opp på tærne og hvisket det lavt i øret på den store, rødkledde mannen:

- Jeg ønsker meg en blå kjole og en munn så jeg kan få sagt det som det er.

Julenissen så på henne og nikket, han var alvorlig nå.

- Det var et viktig ønske, Agnete.

Alle tre hoppet inn i raketten og Blindemann trykte på Kjør-knappen. De vinket til Julenissen.

- Vi sees om en uke og litt til!