onsdag 7. desember 2011

7.desember


 Agnete og Blindemann kjørte sakte rundt Jordkloden. Agnete synes den var så pen der den hang og hun ønsket å dvele lenge ved synet. Dette var noe å fortelle om når hun kom hjem, selv om hun ikke var så opptatt av fagre ord slik til hverdags.
- Beundring er en uting, det kan fort bety at noe eller noen er bedre enn noe annet og det er jeg i mot, men denne kloden er virkelig noe for seg selv, Blindemann!
 Det var fint for Agnete Ventejente å ha slik oversikt, dette var virkelig noe annet enn utsikten fra vinduet.

- Der nede er hjemmet vårt, sa Agnete. Der bor vi. Der bor alle mennesker og dyr og dukker, og der er all naturen vi er glad i. Og avhengig av.
- Hva mener du, spurte Blindemann, tenker du på trærne? Den urolige moren og jeg er veldig avhengige av trær.
- Ja. Jeg tenker på trærne, på havet og på luften. Og jorda. Vi trenger alt de gir oss for å overleve. Hva skulle vi gjort uten for eksempel vannet? Vi er heldige som har det i springen. Den Lille er i hvertfall veldig glad for det. Den Lille blir glad av vann og glede er vi visst også avhengige av, smilte Agnete.
Blindemann smilte tilbake.
- Det er jammen lettere å se nærmere på ting når de er langt unna. Fortell meg om alt du ser.

Og Agnete fortalte om hvor blå planeten var, om skyene som beveget seg rundt den, om hvor liten den så ut og om at det ikke sto noen under for å holde den oppe.

Plutselig kom en lyd fra bakenden av raketten. Der sto bagasjen og det virket som lyden kom fra kisten. Den som Agnete tok med i tilfelle de ville få brukt for noe de ikke visste de manglet.
En lyd. Det ville de ikke høre nå.

- Hva var det?

Blindemann visste ikke hva det var. Men han var jo en rolig og røslig katt, så han foreslo at de kunne finne det ut ved å se etter. Ting ble ofte mindre skummelt om de gikk fra fantasi til virkelighet. Sammen gikk de bort og løftet på lokket.
Der satt en liten tass. En liten glad tass som likte vann og tydeligvis også raketter.

- Har du sett! Der sitter jo Den Lille! Har du sittet der hele tiden? Men var ikke du opptatt med en dans hjemme på gulvet da? spurte Agnete.

Den Lille hadde ikke tid til å svare, det var jo så mye som skulle undersøkes, så mye som skulle læres. Nå hadde den hvilt nok for hele desember, så nå ville den finne på kjempemange morsomme ting.

- Hvorskalvi, hvorskalvi, hvorskalvi??

Den Lille ble helt ferdig med å se seg om i raketten på en-to-tre, det var bare å komme seg videre til større og morsommere plasser, syntes den.

Agnete visste ikke om hun skulle si Farvel eller På gjensyn til Jordkloden, og valgte begge da Blindemann trykte på kjør-ganske-fort-knappen.
Så var de avgårde igjen for å finne flere gleder, akkurat som den glade blindpassasjeren hadde ønsket.